Moro i maurtua

Imponerende, overraskende og morsom. Animasjonsfilmen «Antz» er en original vri på det gamle eventyret om fattiggutten, prinsessen og halve kongeriket.

«Antz» er også en kjærkommen påminnelse om at mediet kan brukes til mer enn tegnede musikaler. «Toy Story» ga oss en idé om hvilke muligheter som ligger i moderne dataanmiasjon. Fire år er gått, utviklingen har rast av gårde og Dreamworks, Disneys eneste reelle konkurrent på dette feltet, har laget en teknisk briljant animasjonsfilm.

«Antz» er morsom også, breddfull av humor på flere plan og metavitser som går rett hjem hos et stort voksent publikum.
For dette er først og fremst rettet mot godt voksne. Barn vil helt sikkert også ha det moro, men likevel gå glipp av de beste poengene.

Blir oversett

Filmen åpner med arbeidsmauren Z-4195 på benken hos sin analytiker. Han har følt seg oversett siden fødselen og lider av det klassiske barn-i-midten-traumet.

At han er den midterste i en ungeflokk på ca. fem millioner gjør det ikke lettere.
Men selvfølgelig, det er bare drømmere som evner å flytte fjell, og Z befinner seg snart i et stort, farlig og spennende eventyr. Stikkord: En eventyrlysten maurprinsesse, en general med mytteriplaner og et forjettet land et sted langt, langt oppe, fjernt fra maurtuas larm.

Stemmer

Mye av humoren ligger i stemmene. Woody Allen spiller mer eller mindre seg sjøl (eller rettere den nevrotiske skikkelsen vi kjenner fra hans filmer), Sharon Stone gir prinsessen et snev av sex og glamour, mens Sylvester Stallone overrasker som komiker i rollen som Zs bestevenn, krigermauren Weaver.

Historien gir rikelig anledning til humoristisk harselas med det meste: individualisme, fascisme, kommunisme, militarisme, freudianisme - og en rekke andre ord som slutter på -isme.

Riktig nok er «Antz» også en påminnelse om at all verdens bits og bytes ikke kan erstatte varmen og personligheten i den klassiske tegnede filmen. Men viktigere er likevel at den smadrer musikalformelen som er skapt, og ettertrykkelig gjentatt, av Disney de siste ti åra.

Bare det er en seier for animasjonsfilmen og et stort skritt i en annen, spennende retning.