Moro med Art Brut

Frådende postpunk-moro.

CD: Det pretentious, moi -pretensiøse, Jean Dubuffet-bøffende bandnavnet til tross - engelske Art Brut er blant de minst kompliserte og lettest tilgjengelige i dagens store neopostpunkfamilie.Hoggende riff, minimalistisk tregreps punkenergi og Ian Dury-møter-The Fall-aktig pratevokaldiksjon er grunnstammen i soundet. Oppå det hele kommer Eddie Argos usedvanlig énlinjerorienterte, referansestinne, smarte og morsomme tekster, levert med tjukk og stolt London-aksent.Art Brut er et LCD Soundsystem for dem som vil ha mer rock og mindre av alt det andre. Art Brut er også et forfriskende humørfylt innslag innenfor en bevegelse av postpunkdisipler hvor det å velge den dystre eller innadvendte vei er like vanlig som å be opp Franz Ferdinand til dans.Det fine med Art Brut er at deres simplistiske smart ass -punkrock er ganske allestedsnærværende - her kan det hoppes opp og ned til Converse-skoene er gjennomtrukket av øl, her kan eventuelle gjenværende hanekammer få ristet av seg møkka, og man kan sitte i godstolen med høretelefonene på og forberede lange, bebrillede kafédiskusjoner om Los Angeles-navnedroppingen på det luntende, «akustisk vers/bråkete refreng»-høydepunktet «Moving To L.A.» . En av mange låter som neppe blir hits, men som i hvert fall føles som det. «Bang Bang Rock And Roll» lukter Topp 10 ved årets slutt.