Moro med moral

Når verdikommisjonen går til moroscenen, blir vi ikke spart for noe.

Flere tonn prektighet velter over oss, hver liten synd vi ikke en gang har drømt om å begå blir holdt opp for oss gjennom en endeløs rekke dikt, sanger og monologer. For ikke å nevne sketsjene og de store parykkene som er skøyeraktige høydepunkter i denne moralmaratonen. Nåde, Valgjerd, nåde!

Under fellestittelen «Nå er{lsquo}e alvor!» (merk det lille snertne «er{lsquo}e» snedig plassert midt i, det gir et beroligende snev av folkelig revyhumor. Litt sånn «ser'ru ser'ru»), slepes vi igjennom minst tretti oppbyggende numre om alt som er positivt og alt som er negativt.

Utslitt stønner vi et «ja» til f.eks. tatere, lesber og resirkulering og «nei» til promillekjøring og Røkke. Men det er ikke nok, selv ikke et utmattet «HURRA» for verdikommisjonen er nok. For vi slipper ikke så lett: finalenummeret er intet mindre enn Inger Hagerups «Vær utålmodig menneske!» Riktig nok i utdrag, men vi forstår hintet.

Hvor mange norske forfattere som har bidratt med tekster som verken er skrevet for eller egnet som kabaretnumre til denne verdiskapingen, må bare Bondevik vite. Dessuten er det korte, men fyndige visdomsord mellom numrene, servert som teskjeer med tran mens vi likevel er motivert for moral.

Kommisjonskabareten «Nå er'e alvor» er dessuten utstyrt med en undertittel. Den lyder slik: «En utrendy kabaret». Dem om det. Og den lanseres som «hjerteligere enn «Mandagsklubben», morsommere enn «Redaksjon 21» og tidvis alvorligere enn «Sånn er livet».» Spørsmålet er om kabareten er bedre enn andre kabareter, eller om profesjonalitet overhodet har noen verdi?

De to øynene på terningen er Geir Morstads. Han kan faget.

For øvrig har verdikommisjonen overlatt sin scenedebut til Sidsel Mørck og Einar Dahl, som har satt kabareten sammen og iscenesatt Kari Onstad, Marit Synnøve Berg, Markus Tønseth og altså Geir Morstad.