Mors og fars historie

«Stories We Tell» er et rørende familieportrett og et studium i fortellingens psykologi.

«Når du er midt i en historie er det ikke en historie i det hele tatt, men bare en forvirring, et mørkt brøl, en blindhet, et vrak av krakelert glass og splintret tre, som et hus i en orkan, eller en båt knust av isfjellene eller slept over strømvirvlene, og ingen ombord makter å stanse den. Det er bare etterpå at den blir noe som ligner en historie, når du forteller den, til deg selv eller til en annen».  

Sitatet er fra Margaret Atwoods «Alias Grace», det innleder regissør og manusforfatter Sarah Polleys «Stories We Tell», hennes tredje langfilm og første dokumentar, og det setter tonen for en film som på samme tid ligger i en intim kveil og krøker seg sammen for filosofiske sprang. Dokumentaren går tett på sine tallrike hovedpersoner, og ved å gjøre dét, svever den også opp på overbygningen og blir en film om narrativ teori og psykologi.

Mennene og kvinnene som setter seg ned foran Polleys kamera er hennes egen far og søsken, og venner av foreldrene. I begynnelsen er de beklemte, selvbevisst fnisende. Så begynner de å snakke. De beskriver Sarahs mor, som døde av kreft da hun var liten, de forteller om foreldrenes kurtise og ekteskap.

Faren, Mike, var sindig, rolig, en tidligere skuespiller som etter hvert kun tok frem talentet sitt for å opptre og fortelle foran familien. Moren, Diane, også hun skuespiller, var et sosialt fyrverkeri med en smittende latter. Han var ikke like lidenskapelig som henne, ikke på noen arena. Vennene legger ikke skjul på at Diane kjente på savn. Likevel beundret hun mannen sin voldsomt. Og så kommer den frem, etter hvert, hemmeligheten som ble oppdaget etter morens død, den som stammer fra tiden hun bodde fire måneder i Toronto for å spille teater der, den som tyder på at hun ikke var fullt så transparent som hun virket.

«Stories We Tell» gir taletid til alle som var i berøring med Diane på denne tiden. Den er mer kompleks enn den først kan virke som. Filmen går inn i en tendens i tiden ved å være utleverende, ved å bruke den biografiske bakgrunnen til den som forteller som kilde og motiv, men den er også et kunstprosjekt som er bevisst på at fortellingen er en konstruksjon, et produkt av utvalg og redigering.

Polley minner seeren om dette ved å ta med øyeblikk der hun selv instruerer faren, ber ham gjenta setninger og tar imot hans vennlige bebreidelser. Hun gjenskaper øyeblikk fra foreldrenes liv, så kornete og syttitallstypisk at man et øyeblikk tror det virkelig er dem man ser, ikke skuespillere med samme hårfagre frisyrer og gode ansiktstrekk. Og oppi det hele stilles et svært spørsmål.  

Hva skjer når vi tar fragmenter fra vår egen virkelighet, sorterer dem inn i et narrativ, plasserer dem i begynnelsen, midten eller slutten og sier til en tilhører at «dette er det som skjedde»? Det har opptatt filosofer så vel som psykologer. Hensikten med å trekke sammen og presentere hendelser på denne måten handler ofte om å etablere en kausalitet, et hvorfor, bringe en logikk inn i fortellerens egne erfaringer — med andre ord å gi livet mening.

Psykologene Alan Parry og Robert E. Doan har pekt på at det tradisjonelt har vært meningen med en historie som er dens vesentligste trekk, ikke sannhetsgehalten i den. At mennesker har feilbarlig hukommelse og en tendens til å frikjenne seg selv, bidrar til å legge et slør mellom det som skjedde og gjenfortellingen av det. Historier hekter hendelser sammen og styrker følelsen av at vi lever i en verden som har årsaker og konsekvenser, mål og mening, som ikke er tom og blind.

En skole innenfor psykologien, narrativ psykologi, går nettopp inn for å forstå klientene gjennom historiene de forteller om seg selv, hvordan de forteller, hva de legger vekt på. Michele Crossley, en narrativt orientert psykolog, hevder at depresjon ofte kommer av at fortellingene i ens eget liv føles utilstrekkelige, eller at de ikke henger sammen.

Fagspørsmål som dette tas ikke opp direkte i «Stories We Tell», men de ligger ulmende under alt som skjer. Intervjuobjektene blir vage når de skal huske akkurat hvem som først røpet at noe var krøllete i Dianes fortid. De kan, i korte glimt, bli sta og stridbare når deres egen versjon utfordres. De trekker forskjellige lærdommer av det som har skjedd. En bror minnes morens begravelse og bemerker at det er kjekt å ha vært i showbiz når du dør, for de som tar ordet i begravelsen kan holde tale. En søster syntes samme seanse var for lite genuin, for mye av en forestilling. En mann blir bastant og beskyttende når fortellingen og forklaringen han har basert livet sitt på, rokkes ved.

Alle reaksjonene fremstår som menneskelige og forståelige. «Stories We Tell» er en øm, varm, klok film. Polleys nærmeste og familiens venner er kanskje feilbarlige, men de er rause og lojale. Historien som skapes av koret av stemmer er åpen for at livet kan ta uventede vendinger, at den rette vei kanskje ikke alltid er den rette likevel, at mange valg ikke er entydig gode eller dårlige.

Da den kulturelle porten ble åpnet for å fortelle om sitt eget liv, ofte i pinefull detalj, var det mye som vellet ut, noe av det trivielt, annet skandalelystent. Men så kom prosjektene som syntes å få flere lag nettopp ved å søke å fortelle sanne historier, som nettopp ved å være så personlige, ble allmenne. Karl Ove Knausgårds «Min kamp» er et slikt verk. «Stories We Tell» er et annet. De er ulike, men har ett til felles: Ved å gjenfortelle noe som har skjedd dissekerer de også sine egne historier, stiller spørsmål ved selve prosessen.

Den som forteller en historie opphever seg selv til historiens autoritet, påberoper seg erfaring og innsikt nok til å syntetisere, analysere, trekke ut de avgjørende detaljene. Ofte er det snakk om fortellinger som har blitt fortalt igjen og igjen, som etter hvert er vel så mye styrt av sedvane og fortellerteknikk som av hensyn til sannheten. Men alle vet at når det som hender oss er uforutsigbart og forvirrende, mister vi selvtilliten til å utelate og sammenfatte. Hvem har ikke sittet overfor en forelsket venn og hørt henne si: Så sa jeg det, og så sa han det, og hva mente han med det?

Ved tilsynelatende å la være å trekke sammen, gå ned på detaljnivå, skrive setninger som «Jeg dro hetten på parkasen over luen», var det som om Knausgård ville løse opp de stivnede fortellingene om sitt eget liv, og se hvilke nye mønstre som da oppstod. Polleys narrativ kan ligne, men hennes teknikk er en annen, hun setter sammen stumper og stykker fra en mengde historier, glimt og assosiasjoner, for å bryte fortellingen vekk fra den som forteller og føler eierskap til den og slik tegne nye linjer og kurver. Det som står igjen er sterkt og levende.

Det eneste denne anmelder har å utsette på «Stories We Tell» er at den iblant blir for knapp, for antydende, at jeg gjerne skulle lyttet enda mer, hørt hvorfor de åpne ansiktene foran kamera har følt og tenkt så likt og så forskjellig. Fragmentene kan bli for små, for flyktige. Bortsett fra dette er «Stories We Tell» årets hittil mest bevegende og betagende film, og det kan det godt hende den forblir.