Morsmålets betydning

PÅ DÅPSDAGEN fikk prinsesse Ingrid Alexandra to gaver av Universitetet i Oslo, en ring som viser forankring i norsk historie og en bokgave på 1001 bøker. Én bok skal prinsessen beholde, resten skal sendes til et annet land. Sammen med boka fikk hun et eventyr. Det begynner slik: Det ligger et land, langt borte, hvor barna så gjerne vil lære å lese og skrive på sitt eget språk. Dette landet heter Mali, og er svært ulikt Norge på mange måter. For eksempel har de ikke råd til å trykke opp nok skolebøker til at barna kan bruke sitt eget språk i skolen. I stedet må de bruke fransk, men det er det veldig få av barna som snakker. Dette synes barna selvsagt er leit, for hvordan skal de kunne lære alt de trenger å lære hvis de ikke kan bruke sitt eget språk i skolen?

FOR TI ÅR SIDEN ble det bestemt at barna i Mali skulle få opplæring på sitt eget språk, og det ble senere startet et samarbeid mellom Mali og Norge for å skaffe barna lærebøker på morsmålet. Den spesielle prinsessegaven er altså en lærebok, en skolegrammatikk, i Malis nasjonalspråk bambara. I Norge får alle elever opplæring i og på landets nasjonalspråk, men slett ikke alle får opplæring i og på sitt eget morsmål. Får de da gode nok betingelser for å kunne lære alt de trenger å lære? Eller er det sammenheng mellom mangelfull morsmålsopplæring i skolen og resultater fra blant annet leseundersøkelser som viser dårlige resultater for langt flere minoritets- enn majoritetsspråklige elever? Men la oss først se på rettighetene elevene har, og hva som skjer i praksis. Fra 1987 og frem til 1997 tilsa mønsterplanen at elevene ikke bare skulle få del i norsk kultur, men at de også skulle få mulighet til å opprettholde og styrke sin opprinnelige kulturtilhørighet: Elevene skulle bli funksjonelt tospråklige. I gjeldende plan er morsmål for språklige minoriteter redusert til et overgangsfag. Ifølge opplæringsloven har kommunene plikt til å gi minoritetsspråklige elever i grunnskolen nødvendig morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring og særskilt norskopplæring til de har tilstrekkelige norskkunnskaper til å følge ordinær undervisning. Likevel har dette tilbudet vært svært varierende fra kommune til kommune og også fra en skole til en annen, ikke minst i Oslo, som har kommet dårlig ut med å sikre elevene morsmålsopplæring. Det er derfor et paradoks når skolebyråd Ødegård tar til orde for å avvikle ordningen med læreplanen i norsk som andrespråk som etter sigende «blant annet innebærer morsmålsundervisning og at fag som matte og naturfag foregår både på norsk og elevenes morsmål». Retten til morsmålsundervisning og tospråklig fagundervisning har ingenting å gjøre med planen i norsk som andrespråk, men dette og norskplanen skal vi la ligge her. I læreplanen står det at å lære språk gir kunnskaper og ferdigheter, det bidrar til dannelse og sosialisering og til å utvikle kulturbevissthet. Morsmål er i tillegg et identitetsfag, og språkutvikling er nær knyttet til forming av personligheten. Dette kan vi lese i grunnskoleplanen om norskfaget. Men disse faktorene er like viktige, uansett om morsmålet det er snakk om, er norsk eller et minoritetsspråk.

DET ER FLERE GODE grunner til å opprettholde tilbudet om morsmålsundervisning for minoritetsspråklige. Vi skal nevne de viktigste: Elevenes kulturbevissthet og -kompetanse styrkes. Elevenes morsmålskompetanse utvikles, og samfunnet har bruk for tospråklige mennesker i en tid med stadig mer internasjonal samhandling. Gjennom et godt tilbud i morsmålsundervisning og tospråklig fagundervisning sikrer skolen seg også tospråklige lærere, som formidlere mellom hjem og skole, som voksenmodeller for elevene, og som kulturell kapital for hele skolesamfunnet. Ikke minst viktig er det at opplæring i morsmål gir bedre grunnlag for å tilegne seg nye språk. Dersom en elev har utviklet et godt begrepsapparat på eget språk, vil eleven lettere kunne tilegne seg ord og begreper på et nytt språk. Det er lettere å sette nye språklige merkelapper på begreper man allerede har, enn å skulle lære både innholdet og ordene på det nye språket. Morsmålsundervisning bidrar til å høyne språklige ferdigheter generelt. Minoritetsspråklige som har lært å lese og skrive på morsmålet, har tilegnet seg ferdigheter som kommer til nytte når de skal lære å lese og skrive norsk, på samme måte som morsmålsferdigheter er en ressurs for norskspråklige elever når de begynner med engelsk. At den første lese- og skriveopplæringen bør foregå på et språk eleven behersker, burde være innlysende. Å skulle knekke skriftkoden på et språk man lydlig ikke behersker, er ingen lett oppgave: Med mangelfull lese- og skriveopplæring stiller eleven svakt fra så å si første skoledag.

DET TAR OFTE lengre tid å lære et språk enn det mange later til å tro. Å kunne et språk i den forstand at man har god uttale og få grammatiske avvik er noe annet enn å kunne bruke språket som tankeredskap i en læringsprosess. Alle barn trenger å oppgradere morsmålet sitt som en forberedelse til intellektuelt arbeid. Det er årsaken til at norskundervisning for norskspråklige er viktig - det er mange uketimer i hele skoletiden, til tross for at barn med norsk som morsmål kan norsk i betydningen at de har snakket det flytende lenge før skolestart. Når det gjelder morsmålsundervisning for minoritetselever, har vi relativt lite norsk forskning å vise til, og vi har ikke nok kunnskaper verken om innhold, kvalitet eller omfang av den undervisningen som har vært gitt. Men det finnes indikasjoner på en terskeleffekt når det gjelder omfang, og fra USA har vi klare belegg for dette. Der har det på statlig oppdrag vært gjennomført en stor nasjonal langtidsundersøkelse. Data derfra viser at minoritetsspråklige elever som har hatt solid morsmålsundervisning i minimum fire år, oppnår de beste resultatene både språklig og faglig. Over 30 % av elevene i Oslo-skolen er minoritetsspråklige, på landsbasis er det over 7 %. Det er en viktig og stor gruppe vi snakker om. Men den er ikke homogen; mange minoritetsspråklige har like gode skoleresultater som majoritetsspråklige. Det er likevel et faktum at minoritetsspråklige i snitt gjør det dårligere på skolen enn majoritetsspråklige. Vi er enig med byråden at noe må gjøres, men å kutte eksisterende tilbud er ikke veien å gå. Vi mener derimot at en solid støtte gjennom morsmålsundervisning og tospråklig fagundervisning kunne bøte på mye.

ELEVENES RETT TIL morsmålsopplæring har vært regulert gjennom opplæringsloven, men departementet foreslår å endre dette. Begrunnelsen er at bestemmelsen er vanskelig å gjennomføre fordi det kan være vrient å skaffe kompetente lærere, og å finne gode pedagogiske og organisatoriske modeller. At lovbestemmelsen er til hinder for noe av dette, virker urimelig, og vi etterlyser en begrunnelse for at fjerning av paragrafen skulle åpne for mer fleksibilitet og sikre eleven et bedre tilbud. Å fjerne paragrafen er, etter vår mening, et dårlig signal når det gjelder en forpliktelse fra samfunnets side.