Morsom og tragisk

«Hvem er redd for Virginia Woolf?» spurte Edvard Albee i sitt berømte teaterstykke. - Aller reddest var Virginia Woolf selv, svarer Bjørg Vindsetmo, i den første biografien om den myteomspunne damen på norsk.

59 år gammel vasset Virginia Woolf ut i elva med en tung stein i kåpelomma. Bare spaserstokken lå igjen etter henne på elvebredden. Hun var sin tids mest anerkjente kvinnelige forfatter, men en tragisk skikkelse: Angst og depresjoner gjorde henne i lange perioder sengeliggende.

- Hun var så redd for å bli til latter, det slet henne nærmest i stykker. Hver gang hun var ferdig med en bok, følte hun at det var et makkverk. Det jeg beundrer henne mest for var at hun klarte å holde ut, sier Bjørg Vindsetmo.

Førstedame

Woolf-boka er en av tre nye titler i Gyldendals monografiserie Ariadne. Hva en monografi er? En avhandling om et avgrenset emne, sier ordboka, et engasjert essay, ifølge forlaget. De øvrige er Marianne Egelands bok om Sylvia Plath og Thomas Hylland Eriksens om Darwin. I sistnevnte siteres for øvrig en glimrende beskrivelse av hva en vitenskapelig monografi bør inneholde: En elefant av empiri og en kanin av teori, brygget sammen slik at kaninsmaken kjennes i hver eneste bit.

Men altså: Virginia Woolf, av mange regnet som modernismens førstedame, og anfører for den såkalte Bloomsbury-kretsen - en litterær salong i London i begynnelsen av dette århundret, som i mytisk forstand kan minne om Kristiania-bohemen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Litterært er hun mest kjent for romanene «Mrs. Dalloway», «Til fyret» og den nylig filmatiserte «Orlando».

Biografisk er det hennes påståtte galskap og uklare seksualitet som har avstedkommet mest trykksverte. Dessuten hennes feministiske engasjement: «I alle disse århundrene har kvinner vært speil med den vidunderlige og magiske evne til å reflektere en mann i det dobbelte av naturlig størrelse,» skrev Virginia Woolf i boka «Et eget rom» i 1931.

Viktoriansk

- Din bok minner mer om en psykologisk biografi enn et essay?

- Sjangeren er vanskelig, særlig i denne forbindelse, fordi jeg ikke kan forutsette at historien om Virginia Woolfs liv er kjent for norske lesere. Derfor måtte jeg fortelle den. Mange vil sikkert si at den i for liten grad er et litterært portrett, sier Bjørg Vindsetmo.

- Du går langt inn i Virginia Woolfs psyke, barndom og seksualitet. En dristig analyse?

- Når du leser om hennes liv, kan du ikke unnlate å ta stilling til hennes såkalte sykdom. Jeg tror ikke hun var noe videre syk. Tilstanden var snarere et opprør mot kvinnerollen i det viktorianske England.

- Så hun gjorde som sin samtidige, Marcel Proust: Gikk til sengs og skrev om alt som ikke skjedde?

- Nettopp. Som Proust hadde hun et sterkt forhold til sin egen barndom, luktene, smakene, følelsen av å være ubeskyttet. Jeg tror for øvrig sengeleie er sterkt undervurdert, det er en god ting å legge seg ned og tenke over livet. Men Virginia gikk helt klart for mye til sengs. Hver gang hun ble sint.

Nevrasteni

- Hva synes du hun skulle gjort i stedet?

- Blitt ordentlig sint! Men det var jo ikke noe alternativ for kvinner i hennes generasjon. Piker i viktoriatida var henvist til hodepine.

- Fikk hun noen diagnose?

- Ja, den het nevrasteni, en populær sekkebetegnelse på vage symptomer som bare forekom i de øverste samfunnslag. Sånn sett var den smigrende. Virginia Woolf har alltid blitt forbundet med sykdom. På 1980-tallet ble hun jo gjort til incestoffer, og jeg ser at det synet gjentas nå i en artikkel i Norsk Psykologisk Tidsskrift. Det finnes overhodet ingen holdepunkter for å hevde verken at hun var incestoffer eller at det skulle ha preget livet hennes. Jeg mener dette er dypt uetisk forskning.

- Hva mener du med at hun «forble et barn hele livet»?

- Det skriver jeg i forbindelse med hennes seksualitet. Voksen seksualitet visste Virginia Woolf ingenting om, og hun ville ikke vite det heller.

Morsom

- Hva var det ved henne som fascinerte deg i utgangspunktet?

- Hun er utrolig morsom! Og hun får fram et vart, poetisk univers hvor følelsene vibrerer mellom menneskene. Det fascinerer meg at hun - som strengt tatt ikke var videre interessert i omverdenen, ingen stor menneskekjenner - samtidig kunne være en så stor forfatter. Jeg elsker bøkene hennes, og har lest dem om og om igjen. Men da jeg første gang leste en biografi, ble jeg forferdelig sint på henne.

- Du ble sint?

- Helt rasende. Jeg ødela flere middager med å snakke stygt om henne. Da sa mannen min at kanskje du blir så sint fordi det er noe ved henne som minner deg om deg selv.