Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Morsom popnostalgi fra Vestlandet

«Ei bok for alle med en viss interesse for den musikkhistoriske delen av norsk populærkultur.» Det skriver rockhistoriker willy b i sin anmeldelse av boka «Det gjekk på engelsk og norsk. Popmusikk i Rogaland til 1975».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ei hel bok om popmusikk i Rogaland før 1975? Man skulle tro at et såpass lokalt emneområde som dette bare er av interesse for folk med sans for nostalgiens gleder og/eller sterke behov for kulturell heimstadlære av eldre dato.

Rogaland er nå en gang ikke det store pop- eller rockfylket i Norge. Man må tenke litt etter før navnene kommer, i motsetning til f.eks. Troms, der navn som The Pussycats og Lene Marlin øyeblikkelig melder seg. Dessuten er innholdet her tidsbegrenset, noe som betyr at band som Stavangerensemblet, The Chairs og The Sins of Thy Beloved ikke kommer med.

Vidt og bredt

Men bli ikke redde. Faktum er at dette er ei bok for alle med en viss interesse for den musikkhistoriske delen av norsk populærkultur.

Stoffområdet spenner både høyt, vidt og bredt. Boka fokuserer ikke bare på fylkets soloartister og band, men også på spillesteder, konserter, lokale poporiginaler, musikkhandlere og inneholder ikke minst en artikkel om popmagasinet Popnytt, hvis røtter lå i Stavanger fra 1965 til 1969.

Det mest interessante stoffet her er biografiene om soloartistene. Magnus Samuelsen og Aage Egeland er neppe så kjente for noen i dag, i og med at de opererte fra 1920-tallet og utover, men de solgte tusener av 78-plater i sin tid - dessverre for dem lenge før sølv- og gullplater var oppfunnet.

Jan Høiland, Harald «Gråtende sky» Pettersen og Hans Petter Hansen er navn som de aller fleste har hørt en eller annen gang, og det var artig å lese om den frodige legenden Mary Anderson, som sang låta «Rock Rock Rock» med liv og sjel i filmen «Gyldne ungdom» i 1956. Alle får de sine karrierer oppsummert, i velformulerte kapitler fylt med gleder, motgang og hardt arbeid, skrevet på ekte rogalandsdialekt.

«Eventyrvisa»

Omtalt er også fylkets barnestjerner. Rogaland hadde to store prepubertetsartister på slutten av femti- og begynnelsen av sekstitallet. En av hvert kjønn: Åshild Helgevold og Magne Ove Larsen. Sistnevntes «Eventyrvisa» var en gjenganger i radioprogrammet «Ønskekonserten» i mange år.

Er for øvrig Norge det eneste landet i verden hvor barnestjerner har vært et nærmest jevnlig fenomen, eller finnes det noe annet land hvor slike har dukket opp på listene med ujevne mellomrom?

Rogalandsgruppene fra seksti- og syttitallet er en litt annen sak. OK, her er stoff om Tony & The Swing Blues, Johnny Band (hvilket navn!), og ikke minst de den gang unge herrene bak tidenes beste rogalandssingel: The Moonspinners fra Haugesund. OK, man får servert det viktigste, for eksempel hvem som var med og at banda hadde mange spillejobber og digga Beatles eller Stones eller begge to, men jeg kunne godt tenkt meg flere anekdoter i disse kapitlene.

Ingen snakker i dag om Tony & The Swing Blues uten å nevne deres nynorske versjon av The Beatles' «She Loves You» («Ho elskar deg»), og siden The Rebels aldri ga ut noen plater, så vil vel flere enn meg huske dem for at de i mars 1966 erobret den nordiske rekorden i «Non-stop-pop» ved å spille i godt og vel 16 timer uten pause? Ingen av disse tingene er nevnt her. Slik det er nå, synes kapitlene om gruppene å inneholde litt vel mye skrik og litt lite ull. Men på den annen side: rockinteresserte får aldri nok!

The Hollies!

Som nevnt, her er også gjort plass til relatert stoff som konserter med internasjonale artister. Det er morsomt å lese om The Hollies i sin glansperiode, og skildringen av en visekveld på Vigrestad med bl.a. Roy Harper er både morsom og litt trist. Harper fikk ingen hjertelig mottakelse, for å si det mildt!

Navnet til impresarioen Gunnar Eide svever som en ånd rundt om i boka, og han er absolutt i toppsjiktet hva registerhenvisninger angår. Hadde det ikke vært en idé å la ham få et eget kapittel?

Hans betydning for norsk musikkliv er ikke snau, og det kunne vært interessant med en mer detaljert beskrivelse av hans karriere.

Opp gjennom åra er det blitt utgitt et stort antall grammofonplater med artistene her, men noen skikkelig oversikt over disse finnes ikke. Ofte er platene de eneste minnesmerkene over en artist, så en diskografi over i hvert fall popgruppene hadde nok vært på sin plass.

Mer direkte feil må man over på bransjesida for å finne. Arne Bendiksen eide aldri plateselskapet Karusell, og His Masters Voice var så vidt jeg vet et engelsk selskap, ikke et amerikansk. Men dette er bare smårusk. Denne boka er stort sett både morsom og informativ. Måtte journalister, skribenter og musikkinteresserte lokalhistorikere i alle fylker over det ganske land gå hen og gjøre likedan! Vi trenger bøker som dette.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!