«Jeg kommer fra det forrige århundre,» sier Gordon Mo i en takketale til kollegene i Lars Saabye Christensens nye roman «En tilfeldig nordmann». Tid spiller alltid en viktig rolle i dette forfatterskapet. Særlig fortid. Barndom, oppvekst. Klokker som går i utakt eller baklengs. Nostalgi, vil enkelte mene.

I så måte er «En tilfeldig nordmann» en annerledes Saabye Christensen-roman.

Den er ikke bare en samtidsroman; den er også en samtidskritisk roman som våger å gå inn i brennbare debatter og tidstypiske tendenser. En kritisk idéroman, om man vil, med lag på lag av satire, besk humor og regelrett komikk. Tematisk har den mer til felles med romanen «Magnet» fra 2015 enn med de episke romanene «Beatles», «Halvbroren» og «Byens lys».

Forhenværende

«En tilfeldig nordmann» handler om akkurat det, en litt grå type på ca. 60, byråkrat i Landbruksdepartementet, ungkar og innehaver av et brunt hesteslips som ligger ubrukt i kontorskuffen i påvente av en forfremmelse. Den kommer aldri. Den takketalen Gordon Mo skal holde, ender i en katastrofe.

Romanfiguren Gordon Mo leder tankene hen på diverse Dag Solstad-karakterer, som Elias Rukla eller professor Andersen. Einstøinger, menn som liksom er blitt stående utenfor sin egen tid. Gordon Mo hører også til i gruppa «forhenværende mennesker». Men han nøyer seg ikke med å smelle paraplyen i drikkefontenen. Gordon Mo koker over.