Anmeldelse: Lars Saabye Christensen, «En tilfeldig nordmann»

Morsommere enn noen gang

Lars Saabye Christensen har skapt en politisk ukorrekt antihelt.

LARS SAABYE CHRISTENSEN: «En tilfeldig nordmann» er en samtidsroman som forteller den fulle og hele sannheten om Gordon Mo. Foto: NTB Scanpix
LARS SAABYE CHRISTENSEN: «En tilfeldig nordmann» er en samtidsroman som forteller den fulle og hele sannheten om Gordon Mo. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Jeg kommer fra det forrige århundre,» sier Gordon Mo i en takketale til kollegene i Lars Saabye Christensens nye roman «En tilfeldig nordmann». Tid spiller alltid en viktig rolle i dette forfatterskapet. Særlig fortid. Barndom, oppvekst. Klokker som går i utakt eller baklengs. Nostalgi, vil enkelte mene.

I så måte er «En tilfeldig nordmann» en annerledes Saabye Christensen-roman.

Den er ikke bare en samtidsroman; den er også en samtidskritisk roman som våger å gå inn i brennbare debatter og tidstypiske tendenser. En kritisk idéroman, om man vil, med lag på lag av satire, besk humor og regelrett komikk. Tematisk har den mer til felles med romanen «Magnet» fra 2015 enn med de episke romanene «Beatles», «Halvbroren» og «Byens lys».

Forhenværende

«En tilfeldig nordmann» handler om akkurat det, en litt grå type på ca. 60, byråkrat i Landbruksdepartementet, ungkar og innehaver av et brunt hesteslips som ligger ubrukt i kontorskuffen i påvente av en forfremmelse. Den kommer aldri. Den takketalen Gordon Mo skal holde, ender i en katastrofe.

Romanfiguren Gordon Mo leder tankene hen på diverse Dag Solstad-karakterer, som Elias Rukla eller professor Andersen. Einstøinger, menn som liksom er blitt stående utenfor sin egen tid. Gordon Mo hører også til i gruppa «forhenværende mennesker». Men han nøyer seg ikke med å smelle paraplyen i drikkefontenen. Gordon Mo koker over.

I løpet av romanen skal han få en ikke navngitt diagnose. Allerede fra første side utspiller lidelsen seg som ukontrollerbare anfall, tokter der Gordon Mo fekter med armer og bein og skriker ting som «nøttefitteknekker», «snørrjesus», «prostatajomfrufaen» og – av alle ting – «månen i rumpa». Han kjenner symptomene; hver gang han føler at det begynner å koke, drar han ut av byen og bestiller enerom på Clarion på Kløfta eller Grand Hotel Ski. Dessverre har han flere uheldige offentlige opptredener. En av dem koster ham jobben.

Krenkende overgrep

En særlig utagerende episode på Litteraturhuset ble til og med avisstoff. I en debatt om vedhogging i norsk litteratur skjedde skandalen som ble omtalt som «høylytt og udelikat kaos, på grensen til håndgemeng». Tilstedeværende kvinner opplevde det som «et personlig overgrep» og «krenkende invasjon». Skildringen av seansen og publikum i Litteraturhuset er et av romanens komiske høydepunkt, spekket med refleksjoner om de patetiske privilegertes selvpisking og angst for grumsete politiske strømninger og livsfarlig høyrepopulisme. «Vi må gå i oss selv. Det er ofte en lang tur,» heter det med forfatterens sedvanlige underfundighet.

«Er det ikke en glede å se den velkledde og pratesjuke klassen miste munn og mæle?» spør romanens forteller og lenge kamuflerte jeg-person. Han er noe mer enn en forteller; han er en slags marionettefører som trekker i Gordon Mos tråder og lokker den syke mannen til å «stå til tjeneste for sannheten» ved å bruke lidelsen til å «forstyrre visse offentlige møter». Oppdraget er å skape «episk forvirring» og «strategisk obstruksjon». Stikke kjepper i samtidas hjul.

Valget at offentlige arrangementer å infiltrere sier noe om oppdragsgiveren. Et møte på Deichmanns Majorstua-filial har temaet «flytende kjønn» i forbindelse med utgivelsen av rapporten «Jenterom, gutterom og mulighetsrom». Over scenen henger et banner med ordene «Rett til rett kjønn». Gordon Mo forvirrer og obstruerer. Et annet møte foregår på Nobels Fredssenter der temaet er hjemvendte IS-kvinner og deres mulige offerroller. Mo slår til igjen. Han krenker i vilden sky.

Manipulator

Fortellerfigurens motivasjon framgår i lange fotnoter i romanen. Han kommenterer også fortløpende med fyndord av typen «De som er uenig med de som har rett tar feil», «Skam er en privat klimakrise» og «Vi er feilvarer som må repareres». Et stykke uti boka trer han fram som Frans Meek, søkkrik og enslig, bosatt i åsen med utsikt over hele byen og badmintonbane i hagen. Han har nettopp fylt 70, er opphengt i Jim Morrison mens han uavlatelig siterer tekster fra The Doors «Waiting for the Sun». Han har åpenbart røykt mer enn sokkene sine.

Hva som driver denne manipulatoren er mer gåtefullt. Kan det være noe i barndommen? Her er det som om Lars Saabye Christensen, denne guttas dybdepsykolog, stadig må påminne både seg selv og leseren om at dette er en samtidsroman. Det er nesten som om han må sette seg på hendene for å hindre at fingrene skal fly over tastaturet i trang til å fortelle om Frans Meeks ulykkelige fortid. Om Gordon Mos barndom får vi heller ikke vite mye. For dette er en samtidsroman, for svingende! Og som sådan er den både absurd, smart, morsom, provoserende og elegant skrevet.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer