Morsomt og syltynt

En sprengkåt saudiaraber på nachspiel på Bislett med fire fordomsfulle nordmenn kan ikke gå bra.

Opptakten er fornøyelig på Centralteatret, med en munter og passe gjenkjennelig utlevering av norske samtidstyper. Viggo (Finn Schau) skal ha et vennepar på middag. Han får sendt leieboeren Isabelle (Helle Haugen) på jobb, og rekker akkurat å mikse noen drinker til de nyankomne vennene, da de oppdager at biffkjøttet er bedervet. Viggo bestemmer seg da for å ta Petter (Johannes Joner) og Anita (Ingrid Vollan) med seg på restaurant. Når de vender tilbake til leiligheten, har Isabelle akkurat ankommet med sitt nye bekjentskap, den arabiske forretningsmannen Muhammad (Geir Børresen). Et nachspiel av den typen alle helst ser glemt dagen derpå, settes i gang.

Løgn og sannhet

«Nachspiel» bygger på engelske Mike Leighs «Goose-Pimples», et stykke som opprinnelig ble improvisert fram og som fikk en rekke priser i 1981. Leigh er mest kjent for filmene «Naken» og «Sannhet og løgner». Vekslingen mellom sannhet og løgner, utfall og misforståelser er også et av motivene i komedien «Nachspiel». Den viser hva som kommer opp i mennesker når de stilles overfor det annerledes og fremmede, hvilke fæle sider som eksponeres når promillen blir for høy. Men sammenliknet med et annet berømt nachspiel, Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf?», er dette stykket en ubetydelighet og en bagatell.

Vulgær siddis

Første halvdel av oppsetningen på Central har realistisk og morsomt driv. Den er kvikt spilt med mange artige «norskifiserte» replikker. Geir Børresen er ubetalelig som araber med drifter på vift, Johannes Joner er frisk som vulgær siddis, ja, hele ensemblet spiller sammensveiset og godt.

Men halvveis stopper selve historien opp. Poengene forsvinner ut med blandevannet, og det som både skremte og underholdt av fordommer og misforståelser i første del, går i stå. Det ender som mer spinkelt teater enn hva godt er.