Morsomt om jåleri i kulturen

Eksentriske, selvopptatte genier finnes det langt flere av enn virkelig store kunstnere. Hans-Ulrich Treichel lar sin hovedperson Georg Zimmer få en liten del i livet til den eksentriske komponisten Bergmann.

I «Den bortkomne» (2000) var det den tyske småborgerligheten og mangelen på oppgjør med fortida som var tema. Her er det den tunge, tyske musikktradisjonen som må bære vekten av Hans-Ulrich Treichels harselering.

Nå er Bergmann utvilsomt et geni, til sin store forargelse sier selv hans argeste «komponist-konkurrent» det. For småligheten hans er like framtredende som gigantomanien, opplever Georg, som får jobb som korrekturleser på komponistens selvbiografi.

Myte og storhet

Men det er like mye menneskene rundt den tyske giganten som faller igjennom, de selvhøytidelige som legger seg flate for den store maestro og dermed tillater ham å være den selvopptatte og jålete personen han er blitt. Selv soler de seg i hans glans, og innenfor hans radius ikler de seg det samme jåleriet. Faktisk framstilles Georg ikke noe mer positivt enn Bergmann, tross dennes abrupte og eksentriske karakter. Bergmann har sitt geni, og selv Georg forsvarer hans person ut fra hans kunst.

Selv er han en middelmådighet. Han feilet i sine musikalske bestrebelser, han har et middels hovedfag og et visst litterært talent og forstår lite av hva andre snakker om hva gjelder kunst. Han forsvarer det originale ved temaet for sin doktoravhandling - «Glemsel i litteraturen» - men har ingen selvstendige ideer som kan substansiere den. Han tyr til andres arbeider, slik den store komponisten tyr til de store i tradisjonen. Når Georg blir satt til å skrive en hymne til Bergmanns nye, store verk, ender han opp med å omskrive Stefan Heym.

Georg klarer heller aldri å forstå Bergmanns karakter; Bergmann blir som selve Tristanakkorden, som han aldri finner ut av, langt mindre finner, en person som forblir skjult bak sin egen myte og storhet. Men Georgs opplevelser i Bergmanns verden, hans kommentarer til verden rundt ham, er pepret av kostelige og tidvis ustyrtelig morsomme betraktninger. Han følger komponisten fra Hebridene til New York til Sicilia, og faller selv utenfor hver gang. Til hans fordel skal sies at han aldri pretenderer å være noe mer enn han er.

Treffer

Som i «Den bortkomne» er Treichel også her opptatt av sosial klasse. Boka handler like mye om Georgs møter med ulike miljøer som det kulturelle jåleriet. Han er en keitete person fra provinsen som har problemer med å finne ut av kodene i situasjonene han havner i - han «lider av Emsfelde», som Bergmann foraktelig sier det, og rakker ned på hans bakgrunn når Georg møter opp til urpremieren av hans siste store verk iført et strikket slips. Georg på sin side er mer interessert i komponistens unge protesjé enn av musikken alle hyller.Treichel avslører jåleriet i en satire tegnet med ganske bred strek, men han treffer, mye fordi han ikke moraliserer, men lar humoren stå for stikkene og fordeler dem rikelig på alle.