Morsomt om kunst

Med sine tre enkle Matisse-historier formulerer Byatt et tema som på sitt beste overgår det som kommer fram i vår årlige kunstdebatt her hjemme, der de som mener de kan tegne en hånd kommer med utfall mot dem de mener ikke kan tegne en hånd.

Er de kunstnere, hushjelpen som syr og strikker klær av hva som helst og med de mest umulige fargekombinasjoner? Eller den anorektiske og suicidale studinen som smører skitt over Matisse-plakater i raseri over at han med sine fredsommelige kvinneskikkelser bare brer ut den mannlige erotikk?

Dette er av de spørsmålene litteraturkritikeren, universitetslektoren og forfatteren A.S. Byatt, prisbelønt for romanen «Besettelse», stiller i fortellingene som alle har tilknytning til Matisses bilder. Som den første, der en kvinne velger sin frisør fordi hun gjennom vinduet ser at han har Matisses «Rosa akt» på veggen, ifølge frisøren Lucien fordi den står så godt til rosafargen i lokalet. Og istedenfor, som frisører flest, å forhøre seg om sine kunders liv, så bruker Lucien dem som psykologer, og betror vår hovedperson at han vil skilles fra sin kone fordi han har truffet den store kjærligheten. Goddagmannøkse-skaft-dialogene her er kostelige: «Kjærlighet er ikke lett. / Det er sikkert og visst. / Synes du det er blitt tynnere på toppen? / Nei, tenk ikke på det. / Tror du hun har krav på mer enn halvparten?»

Like kostelig er neste fortelling, der den frustrerte kunstmaleren Robin, som ikke får stilt ut bildene sine fordi de ifølge en «busy» galleridame er litt kjedelige, fortvilt prøver å lære familiens hushjelp, den kreative og fargeglade Mrs. Brown, litt fargelære. Som at hvis du for eksempel blander rødt og grønt, så dannes gult. Noe Mrs. Brown iherdig protesterer mot, fordi geraniene, som er grønne og røde, ikke blir gule. Gjett hvem som blir galleridamens neste store stjerne?

Malende språk

Byatts styrke ligger bl.a. i evnen til å formulere kompliserte tema gjennom et hverdagslig-humoristisk, tørrvittig og upretensiøst språk. Og hvordan skildre et bilde, et materiale eller en farge via språket? Kan man for eksempel si om en gjenstand at den er banal, undrer kunstmalerens kone, som forsørger familien ved å skrive for et interiørdameblad om nye trender og farger. Hun beskriver den nye lillafargen slik: «blåbærsaft pisket med litt fløte». Og det er nettopp dette malende språket Byatt kan, i disse fortellingene som alle har en overraskelse å by på, et brudd i det hverdagslige, en eksistensiell desperasjon.

Skitt

I den siste fortellingen legger den suicidale kunststudinen inn klage på sin professor fordi han ikke vil godta hennes arbeid om Matisse. Dette fordi professoren mener at det å smøre skitt utover plakater IKKE er kunst. Hadde hun i det minste kopiert Matisse-malerier og siden maltraktert dem - da ville hun i hvert fall ha vist at hun kunne male. Men skal ikke kunst provosere? spør hans kollega forsiktig. Og får til svar at en kan smøre inn hele Pompidou-senteret med møkk, men likevel aldri greie å sjokkere så mange som Matisse gjorde ved å si at kunsten skal gi lindring og roe hjernen, som «en god lenestol».