FEIRING: 17. mai blir feiret av den norske redaksjonen i Radio Moskva i 1958. Bilde fra boka
FEIRING: 17. mai blir feiret av den norske redaksjonen i Radio Moskva i 1958. Bilde fra bokaVis mer

Moskva kaller!

Fra Russland spredte norske radiostemmer kommunismens budskap både før, under og etter krigen.

ANMELDELSE: Mikrohistorie heter det når historiske begivenheter og prosesser belyses gjennom portretter av enkeltskjebner eller utvalgte miljøer — en familie som jages til Armenia, tre generasjoner Stalins barn eller en Anne Frank. NRK-journalist og russisk-korrespondent Morten Jentoft leverer slik mikrohistorie med sin bok om radiostasjonen som sendte mellom- og langbølger med norskspråklige utsagn til lyttere i Norge — noe de også gjorde på mange språk til andre europeiske og etterhvert asiatiske, afrikanske og amerikanske land.  

Begeistrede idealister
Kommunismen var internasjonal, og kraftsenteret i Moskva tiltrakk seg begeistrede idealister fra mange land. I tiden før Stalins paranoia forvandlet alle til mistenkelige sabotører, var det et stort internasjonalt miljø rundt «partiskolene». De skulle utdanne ideologisk sterke kadere som deretter reiste hjem til sine land for å vekke folk til klassekamp.

Mange nordmenn gikk på Leninskolen i Moskva, og noen av dem havnet i Radio Moskva.

Vi får presentert et fargerikt persongalleri av uvanlige skjebner. Mange veier førte til det sovjetiske samfunnet, og selv om de fleste hadde sympati for den kommunistiske idé, var slett ikke alle rettroende kadere. Det var kjærlighet og familieforhold som førte barn og ungdom avsted, det var flyktninger fra Finnmark. Det gjaldt å tilpasse seg de gjeldende betingelsene, og etterhvert som naive forestillinger om det sosialistiske idealsamfunnet fikk prøve seg mot virkelighetens krav, ble begeistringen blekere for mange. Men noen holdt ut.      

     
Myndighetenes talrør
Mye av jobben i radioen handlet om å videreformidle myndighetenes vinklinger. Dette var litt kinkig i den uheldige perioden da Sovjet og Hitler-Tyskland hadde sin ikke-angrepspakt, men da tyskerne gikk til åtak, ble det enklere å formidle verdenskrigen. Selvsagt var det tyskerne som begikk grusomheter og fadeser, mens Den røde armé til stadighet seiret.

Heldigvis ble jo dette mer og mer sant etterhvert.            

Moskva kaller!

Krigen tok slutt, og stadig mer radioflate gikk med til referater fra taler og dokumenter sanksjonert på høyt hold, formulert i den byråkratiske svadagrøten av meningsfattige honnørord. Persondyrkelsen av Stalin var grenseløs, og de paranoide forestillingene ugjendrivelige. Det var ikke lenger trotskister som forsøkte å ødelegge alt, nå var det titoister: de som støttet det ulydige Jugoslavias selvsikre leder, Josip Broz Tito. Senere var det en konspirasjon av jødiske leger og andre sionister som fikk unngjelde for diktatorens paranoia. Men Stalin døde jo, som kjent, og «tøværet» fikk sine utslag også i radioredaksjonen.  

Revolusjonær husflytting
Et interessant aspekt ved utlendingenes virke i den sovjetiske propagandaen, er forholdet til språket. Etter krigen, da mange eksilnordmenn ønsket å vende hjem, ble det vanskelig å finne oversettere og stemmer. Jentoft siterer fra radiosendinger der formuleringer som «Sovjetdelegasjonen var tvunget til å anvende ikke så få anstrengelser», «gruppenes flertall i en sammensetning av tolv stemmer» og «de spørsmål som ikke var omforente», bidro til å skape enda større avstand enn man allerede slet med i kaldkrigens tid.

Det var ikke så lett å snakke til det norske «folket», når man både var bundet av snirklete russisk apparatsjik-språk og amatørmessige oversettelser.
         
Kanskje disse kontrastene også kunne vekke latter i redaksjonen? Vanskelig å tenke seg annet når de skulle formidle beretninger fra besøkende som var blitt mektig imponert — slik vi leser om Ernst Sverd fra Trondheim som hadde latt seg imponere av en revolusjonerende teknikk for å flytte hus: Han hadde besøkt et bolighus som var blitt flyttet 75 meter mens beboerne lå og sov!  

Vemodige skjebner
Boka kan av og til virke noe springende, den har med litt for mange irrelevante detaljer, og mye av gjenfortellingen ville gjort seg bedre som direkte, sitert tale fra kildene. Kanskje fremstillingen også skulle vært mer konsentrert om utvalgte skjebner — fulgt dem videre. Likefullt er dette en god, lesverdig bok.  
         
Det er vemodig å lese om Peder og Gilbert Furubotns vanskeligheter og Strand Johansen-familiens rustne idealer. Mai Wesenberg framstår som en spennende figur man gjerne skulle visst mer om, i likhet med hennes danske mann, men den kanskje sterkeste historien får vi hos Randulf, Anna og datteren Eva Dalland.            

Randulf hadde gått på Leninskolen og meldte seg til den spanske borgerkrigen, han ble tatt til fange av Franco-styrkene og satt i fengsel, slapp etterhvert fri og kom til England — Norge var da okkupert av tyskerne — og der kunne han høre sin kones stemme over Radio Moskva. Hun var den første riktige norske stemmen i den sovjetiske radioen.

Det skulle ta flere år før de møttes igjen, men det gjorde de!