BRÅK I BRANSJEN: Krangelen om den siste «Transformers»-filmen er bare én av konfliktene i Kino-Norge. Foto: Berit Roald/NTB Scanpix
BRÅK I BRANSJEN: Krangelen om den siste «Transformers»-filmen er bare én av konfliktene i Kino-Norge. Foto: Berit Roald/NTB ScanpixVis mer

Mørk kinosommer

Alt er blitt lettere og alt er blitt vanskeligere i norsk kinobransje. Og publikum taper, skriver Inger Merete Hobbelstad.

Kommentar

«Alt er fantastisk og ingen har det bra», sier komikeren Louis CK. Han kunne beskrevet norsk kinobransje. Kinotilbudet i Norge er i rivende endring. Alt er blitt bedre og lettere. Samtidig krangles det som aldri før. Publikum er blant taperne - sist demonstrert ved at sommerens store blockbuster, «Transformers: Age of Extinction», ikke vises på kinoene eid av Oslo Kino. Det er et stort problem i en tid der det klassiske kinobesøket møter hard konkurranse om publikumskveldstimer.

Kinodriften i Norge var tidligere styrt av kommunene og preget av dugnadsånd og kulturpolitiske forpliktelser. De siste åra har utviklingen på tre felt, alle naturlige konsekvenser av en ny tid, ført til enorme omveltninger i bransjen.

Det første er privatiseringen: Store, nordiske kinoaktører har sluppet inn på det norske markedet og eier nå over halvparten av norske kinoer, deriblant Oslo Kino, som i fjor ble kjøpt opp av danske Egmont.

Det andre er digitaliseringen: For å komme piratvirksomheten på nettet i forkjøpet og forberede seg på en digital hverdag, har norske kinoer oppgradert til digitalt visningsutstyr. Slik kunne de vise film uavhengig av de fysiske kopiene som tidligere gikk i skytteltrafikk mellom kinoene og la storfilmene ha premierer samtidig over hele landet.

Det tredje er omleggingen og budsjettkuttene til kinoorganisasjonen Film og Kino. Organisasjonen, som gir støtte til landets filmfestivaler og cinemateker og har bidratt økonomisk til importen av viktige internasjonale filmer, har hatt store deler av sine inntekter fra dvd-salget. Dette har stupt, og inntektene er blitt tilsvarende desimert.

Tidligere i sommer gikk organisasjonen fra å være for kommunale kinoer til å bli et bransjeorgan som også inkluderer private kinoer. Dette har igjen ført til murring fra filmdistributørene, som mener det er betenkelig at private aktører med profitt som mål skal være så tungt inne i en organisasjon som forvalter offentlige, mangfoldsfremmende midler.

Alt dette har skapt utfordringer som ingen ennå har gode løsninger på. Konflikten om «Transformers» bunner i at Oslo Kino tidligere har betalt en høyere filmleie enn landets mindre kinoer, blant annet for privilegiet av å vise filmen først. De nye eierne aksepterer ikke lenger dette. Distributøren, på sin side, har ingen måte å få erstattet de tapte inntektene på. Resultatet er en skyttergravskrig der kinoene styrt av Oslo Kino, som inkluderer kinoer iblant annet Hønefoss og Halden, ikke viser en popcornfilm store deler av byenes unge befolkning har lyst til å se.

Digitaliseringen har skapt andre problemer, i tillegg til de åpenbare mulighetene. Omleggingen innebar store utgifter for kinoene som måtte oppgraderes, og store besparelser for distributørleddet. Som kompensasjon, betaler distributøren en avgift per kino de setter opp en film på. Dette gjør at flere av dem velger vekk de småkinoene der det ikke vil lønne seg å spille smalere filmer, og var årsaken til at «Blind», fjorårets kanskje mest kritikerroste norske film, bare ble satt opp på 40 av 192 norske kinoer og endte på et besøkstall på rundt 12000.

Kvalitetsfilmen er allerede under press fordi importstøtten er blitt mindre. Og kinoene, som før gjerne kunne la en lite kommersiell dramafilm snurre og gå på en liten sal i noen uker, fordi det var en av filmene de hadde liggende, kan nå ta dem raskt av plakaten hvis de ikke trekker folk. Dette går utover tilgangen på den typen filmer som peiler seg inn på det voksne publikummet, de som trenger tid til å planlegge, ringe barnevakta og gjøre avtale med venner. De har fått mye mindre tid å områ seg på.

Antallet norske kinobesøk i året synker saktere enn tilsvarende i andre land. Det blir flere, ikke færre filmer på kino. Men det har hendt som hender i enhver situasjon der ressursene minker og aktørene blir flere: Konfliktnivået har økt. Kinoene, som la om for å få bedre tilgang på filmer, går glipp av både blockbustere og kvalitetsfilmer. Produsentene og Kulturdepartementet, som gir millioner på millioner til norsk film, opplever at filmene ikke når ut så bredt som de er ment.

Distributørene, som lever uten sikkerhetsnett, erfarer at inntektene er under sterkt, nytt press fra private aktører som har tilnærmet monopol i de store byene. Publikum får mindre å velge i. Alt skulle bli bedre, og det er blitt verre. Alle forutsetninger ligger til rette for god, framtidsrettet kinodrift i Norge, men partene krangler om regninga.

Kanskje ville en løsning være at det offentlige gikk inn i sandkassa og omfordelte noen av midlene fra filmproduksjon til filmformidling. For akkurat nå er det mellomleddet det presses mot.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook