Mørke over Majorstua

Kan en Lars Saabye Christensen-filmatisering bli for mye Lars Saabye Christensen?

||| FILM: Med utgivelsen av «Maskeblomstfamilien» i 2003 gikk Lars Saabye Christensen ganske hardt inn for å markere at han ikke hadde skrevet en ny, bredt anlagt familiekrønike à la forgjengeren «Halvbroren», men derimot en tragedie, etter klassisk gresk modell.

For ikke nok med at historien, som klassiske greske tragedier, begynner godt og ender relativt dårlig, den er også delt opp i akter snarere enn kapitler, og kulminerer med en skoleteateroppsetning av «Kong «Oidipus», en klassisk tragedie skrevet av Sofokles (i fall det var noe tvil, en greker).

  Tragedie i tragedien Forbindelsen understrekes ytterligere i en av de klart bedre scenene i Petter Næss' spillefilmversjon:

Når hovedpersonen Adrian Wang (spilt av Marcus Aarnseth) blir tildelt tittelrollen i «Kong Oidipus», foreslår hans kvinnelige motspiller at de kan øve sammen.

«Øve?» gjentar Adrian, som om han ikke skjønner spørsmålet.

Han skal gestalte en selvskadende, deformert einstøing som forårsaker sin fars død og har et uheldig forhold til sin mor.

Det er en rolle livet allerede har sørget for at han har inne.

Gugg på brødskiva Adrian er nemlig et annerledes barn, født under en solformørkelse, som tanta hans (Kjersti Holmen) uavlatelig påpeker, skjønt faren hans (Eindride Eidsvold) insisterer på at det «bare skyet litt over» den dagen.

Men det er vanskelig å tro ham; til det lukker han for konsekvent øynene for realitetene.

Og det hjelper ikke på saken at Adrian vokser opp i et for anledningen nesten parodisk larssaabyechristensensk Oslo, avgrenset fullstendig av bydelene Fagerborg og Frogner, og befolket av klassekamerater som gugger på nista di, lærere med dårlig ånde og rektorer som tvinger deg til å ha gym, selv om du ville foretrukket døden.

  Fra øst til vest Denne selektive virkeligheten maner Petter Næss og hans stab fram på et stilistisk veldig gjennomført vis, med farger som nesten alle er å finne på paletten til et whiskykart. Det er i det hele tatt fascinerende hvordan Næss for hver gang han lager film fra Oslo, som med «Bare Bea» eller «Tatt av kvinnen», skaper om byen i sitt bilde.

Og skuespillerne, både de nye ansiktene og de etablerte (det er ingen castingpolitikk à la «Nokas» her, for å si det mildt) trer gjennomgående troverdig inn i dette universet.

Det er riktig nok litt rart å se Kjersti Holmen gå direkte fra Helsfyr-MILF i «En ganske snill mann» til krokete peppermø i Oscars gate.

Men det kan jo ikke hun ta hensyn til.