Mørkets opplevelser

«Frank Miller’s Sin City: A Dame To Kill For» er spekulativ og selvhøytidelig. Men den ser fantastisk ut.

FILM: Som alle klisjeer springer denne klisjeen ut av noe reelt, og kan brukes til å skape noe særeget.

Det dreier seg om skildringen av den moderne storbyen som et korrumperende anarki, et rutenett av rette, vertikale og horisontale betonglinjer og regelmessige, lysende vindusrekker som synes å frembringe noe alt annet enn rettlinjet og regelmessig: Vold, utbytting, delirium og fremmedfølelse, en kravlende masse av mennesker der den sterkeste karrer seg til toppen og den svakeste blir utnyttet, seksuelt og på andre måter.

Tegneserier og noirs
Frank Millers «Sin City», tegneseriene såvel som filmene som er basert på dem, har en bombastisk tittel som omfavner denne storbyforestillingen med arrete armer. Estetisk og innholdsmessig forener den to av sjangrene som er ute i samme ærend.

Den ene er er tegneseriene om maskerte hevnerskikkelser som ordner opp når Onkel Politi ikke makter. Det andre er noir-historiene som kom i film- og bokform rundt midten av forrige århundre, der edle, desillusjonerte detektiver konfronterer korrupte menn og kvinner, uten at rettferdigheten skjer fyldest av den grunn.

Det gjør den som regel heller ikke i «Frank Miller?s Sin City: A Dame To Kill For», oppfølgeren til «Sin City» fra 2005, en historie som sjelden tente den minste flamme av håp uten å slukke den igjen, gjerne ved å drukne den i blod.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fatal Eva Green
Noen av skikkelsene fra den forrige filmen er tilbake: Stripperen Nancy (Jessica Alba) har ennå ikke fått sin hevn, muskelbunten Marv (Mickey Rourke) har enda flere å beskytte.

Nye kynikere er Johnny (Joseph Gordon-Levitt), den unge gambleren med et farskompleks å konfrontere, og Dwight (Josh Brolin), privatetterforskeren som er besatt av den særs illevarslende Ava (Eva Green, som gjør dødelig femme fatale som ingen annen).

Sadisme
Miller spisser og oppgraderer både voldeligheten og seksualiteten fra inspirasjonskildene. Menn og kvinner slåss så hvite blodsprøyter slår mot kameralinsen; mennene i skinnjakke, kvinnene i balconette og hofteholder.

Ofte blir det for mye. Sadismen er ubehagelig og bikker over i det ufrivillig komiske, de gjennombløytte kampscenene taper i eleganse. Håpløsheten er et massivt, lavt skydekke. Millers historie har ingenting av det slentrende og kjappe som kjennetegner forbildene hans.

God galskap
Men syndigheten har en fantastisk fasade. «Frank Miller?s Sin City: A Dame to Kill For» fortelles i sort/hvitt, med noen få flekker i farger, låner fra noir-filmer som «The Big Sleep» og «Double Indemnity» og skrur opp kontrasten i bildene enda mer. Linjene i de gamle bilene, de innsvingte kåpene og skyggene fra persiennene på kontorgulvet skjærer gjennom bildene. Ansiktsuttrykkene blir ekstreme og intense, og umulig å ta blikket fra.

Og galskapen og besettelsen, som stadig truer med å ta over, sitrer også i scenene der det hele føles for spekulativt, for oppstilt. Den overbeviser, særlig som fantasiurbant fenomen.

«Sin City: A Dame To Kill For» handler kanskje mest om irrasjonelle, altoppslukende drifter som kan ta overhånd nettopp i den som er alene i mylderet. Og i dette universet der ingen er uplettet, og der den ene kanskje er litt mindre degenerert enn den andre, er dette tilbøyeligheter som blir utnyttet og manipulert snarere enn helbredet, hvis de oppdages.

«Frank Miller's Sin City: A Dame To Kill For»

4 1 6
Regi:

Frank Miller og Robert Rodriguez

Se alle anmeldelser