||| BALLETT: De er bekmørke og uimotståelige. Krimromanene og filmene som faller innenfor sjangeren som kalles «noir», og som er befolket av menn i hatt med fundamentale brister og kvinnene som utnytter dem, har fått popkulturell ikonstatus etter de ble til på 40- og 50-tallet.

Smygende Finske Jorma Elo har hentet tittelen på «Touch» fra Orson Welles? «Touch of Evil». I sin uttrykksfulle koreografi, satt til musikk av Sjostakovitsj og Bernard Herrmann, har Elo beholdt mye av det klassiske ballettspråkets trinn og posisjoner, samt dens sans for symmetri og synkronitet. Slik unngår han - så vidt - klisjeene knyttet til den jazzy og sensuelle sjangeren.

Men Elo blander rene linjer med noe buktende og smygende, og det er et studium verd hvordan han koreograferer dansernes pekende og lokkende hender.

Fatalt «Touch» viser flere varianter av pasjonerte, men skjeve forhold. Det er for det meste kvinnene som bruker mennene som sine marionetter.

På bakveggen projiseres levende bilder av solistene Richard Suttie og Leyna Magbutay som gjenskaper den udødelige og umulig veldreide dialogen fra noirklassikeren «Double Indemnity», mellom forsikringsagenten Walter Neff og den morderiske Mrs Dietrichson, en av filmhistoriens aller mest fatale femmes.