NOIR-INSPIRERT: Jorma Elos nye ballett er inspirert av de umulig veldreide dialogene i 40- og 50-tallets films noir. Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett.
NOIR-INSPIRERT: Jorma Elos nye ballett er inspirert av de umulig veldreide dialogene i 40- og 50-tallets films noir. Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett.Vis mer

Mørkets opplevelser

Spenningen mellom feilbarlige menn og kvinnene som bruker dem, opphøyes og abstraheres i den elegante «Touch».

||| BALLETT: De er bekmørke og uimotståelige. Krimromanene og filmene som faller innenfor sjangeren som kalles «noir», og som er befolket av menn i hatt med fundamentale brister og kvinnene som utnytter dem, har fått popkulturell ikonstatus etter de ble til på 40- og 50-tallet.

Smygende
Finske Jorma Elo har hentet tittelen på «Touch» fra Orson Welles? «Touch of Evil». I sin uttrykksfulle koreografi, satt til musikk av Sjostakovitsj og Bernard Herrmann, har Elo beholdt mye av det klassiske ballettspråkets trinn og posisjoner, samt dens sans for symmetri og synkronitet. Slik unngår han - så vidt - klisjeene knyttet til den jazzy og sensuelle sjangeren.

Men Elo blander rene linjer med noe buktende og smygende, og det er et studium verd hvordan han koreograferer dansernes pekende og lokkende hender.

Fatalt
«Touch» viser flere varianter av pasjonerte, men skjeve forhold. Det er for det meste kvinnene som bruker mennene som sine marionetter.

På bakveggen projiseres levende bilder av solistene Richard Suttie og Leyna Magbutay som gjenskaper den udødelige og umulig veldreide dialogen fra noirklassikeren «Double Indemnity», mellom forsikringsagenten Walter Neff og den morderiske Mrs Dietrichson, en av filmhistoriens aller mest fatale femmes.

Skyggespill
Mikki Kunttus slående vakre scenografi og lysdesign er med på å gjøre «Touch» til en opplevelse.

Selve kulissen er enkel, en bølgende kam av smale, hvite paneler, som når lyset flakker over dem skaper en frapperende effekt og skaper et skyggespill som blunker skjelmsk til de gamle filmenes bruk av ekspressive kontraster i lyssettingen.

Abstraksjon
Fusjonen mellom filmspråket og ballettspråket er ikke alltid like smidig. Og når aktørene på scenen må fremføre filmreplikker mens de danser, blir det noe ubekvemt. Men Nasjonalballettens dansere viser igjen sin store rekkevidde her.

«Touch» blir en elegant abstrasjon av noirsjangeren, et stilstudium av en særegen stemning, som likevel aldri glemmer hva som er motoren i disse fortellingene - friksjonen mellom en mann og kvinnen som egger ham ut på kanten av et uunngåelig stup.