Mørkets opplevelser

Hvorfor er det å si at en film er «mørk» blitt ensbetydende med å si at den er god?

«If only you knew the power of the dark side», sa Darth Vader til en forskrekket Luke Skywalker i «The Empire Strikes Back». De siste åra har ymse filmskapere latt seg forføre av den samme kraften. For tenk deg om – hvor mange ganger de siste åra har du ikke lest et intervju med en filmskaper som bedyrer at filmen hans er «mørkere», sammenliknet med enten vedkommendes tidligere filmer, blockbusterfranchisen han er en del av, eller den 50 år gamle filmen som skal nyinnspilles. Hvor mange ganger har du ikke sett filmkritikere bruke samme ord, i samme betydning, og som et synonym til «god»?

Særlig gjelder dette superhelt- og eventyrfilmer, en sjanger som lider under et visst harmløst sukkertøysimage fra sine tidligere liv. «Batman», «Spider-Man», «Watchmen» og «Harry Potter» er blant de populærkulturelle ikonene som er blitt plassert på stadig dystrere locations i en verden som blir stadig ondere. Mørket finnes også i skikkelsen vi er vant til å betrakte som en helt. Skyggelagte, regntunge storbyer er blitt et favorittåsted. Denne tilnærmingen har iblant vært vellykket («The Dark Knight») og iblant katastrofal («The Spirit»). Den har gitt oss en rekke i det ytre lekre filmer med en nesten gotisk dyrkelse av kontrastene mellom lys og mørke. Men det er ikke alltid fullt så dypsindig eller originalt som filmskaperne tror. En av dem som har klaget over utviklingen er The New Yorkers filmanmelder Anthony Lane, som innvender mot «Harry Potter og Halvblodsprinsen» at han simpelthen ikke klarer å ta tenåringer som lager heksebrygg så alvorlig som filmen vil ha ham til å gjøre.

Denne uka er det premiere på Michael Manns gangsterdrama «Public Enemies», med Johnny Depp i hovedrollen som 30-tallsbankraneren John Dillinger. Mann er en mester med lys, eller mangel på sådan. I de seinere år har han gitt oss nattfilmer der han har dyrket det dunkle og urbane, som «Collateral». I 2006 tok han tv-serien «Miami Vice», sist sett signalfarget og spretten på 80-tallet, og gjorde den til en koksgrå og mollstemt samtidsfantasi fra et Miami som knapt var til å kjenne igjen.

Men Mann har også vist hvordan blendende lys kan være vel så komplekst og effektivt som mørke. Det gjorde han med thrilleren «Manhunter» fra 1986, den første filmen om seriemorderen og psykologen Hannibal Lecter, som her spilles av Brian Cox og ikke Anthony Hopkins. I skarp motsetning til den seinere «Nattsvermeren» er «Manhunter» badet i solskinn. Blått hav og sommerstruttende trær stråler mot kameralinsa. Midt i bildet er det urolige ansiktet til FBIs Will Graham (William Petersen, seinere mest kjent for «CSI»), som må spørre Lecter om hjelp i etterforskningen av de bestialske drapene på to familier. Det strålende lyset er vel så nifst som mørket i «Nattsvermeren», fordi ingenting blir gjemt bort. Alt, også det mest avskyelige, er framme i dagen. Når Hannibal Lecter lener seg fram mot Will i sin kritthvite, opplyste celle, for å fortelle Will at de to egentlig er like, er det ingen steder Will kan gjemme seg.

Den ikke like gode «Public Enemies» minner slik sett om «Manhunter», fordi Mann lar det være skyfri dag, og kaster et hardt, hvitt lys mot hovedpersonene, slik at hver pore i huden til Johnny Depp blir synlig. Dette er et effektivt grep fordi vi som tilskuere ser hvordan klappjakten på bankranerne tar på hovedpersonene, og hvordan kjekkaseri veksler med stress. Men filmens mest effektive scene, en politi-og-røver-jakt gjennom en mørk skog med knatrende håndvåpen, er fremdeles nærmest nattsvart, med noen få, blinkende hvite ansikter i morgenlyset. Som alle som har hatt mareritt vet, noen ting er fremdeles mest skremmende i mørket.