Mosselukta er vekk

Hva gjør pressens yndlinger i Weld etter massiv mottakelse, lovprisninger og et fokus på fjorårets debut som må gi forventningspress med tremolotraumer? Jo, de lager et bedre album.

Debutalbumet «Natural Tools» var en positiv overraskelse som viste oss et streit gitarband med et mulig sangtalent, men helhetlig bød det på liten variasjon.

Det må mossebandet ha luktet, for «Hello Walls» er mye mer variert og byr på flere uventede elementer. Vibeke Saugestad har utviklet stemmen og synger ikke lenger bare mørkt og flott. Sannsynligvis har hun hørt på mye feminin alternativrock, og ikke minst på irske The Cranberries. Vibeke foretar vokalvendinger helt i tråd med Dolores O'Riordan, og bandet følger opp med irenes løsninger.

Men den største forandringen ligger i produksjonen. Produsent Yngve Sætre gjør opp for seg med manglende styring på debuten. Lydbildet; karakteren i instrumentene og temperaturen i låtene er mer behagelig. To-tre av låtene er killere, noen er fremdeles ordinære, men de fleste er jevnere og bedre enn på debuten. «Hallo Walls» er mer også britisk/irsk i uttrykket enn den mer amerikansk-inspirerte «Natural Tools».

Å stjele er tillatt i rocken og det er kledelig når Weld gjør det, men likner det ikke på for mye annet? Jeg tviler meg til en femmer.