Mot bunnen

Vigdis Hjorth underholder og utmatter.

BOK: En død kvinne i en fengselscelle og et etterlatt manuskript. Det er rammen i Vigdis Hjorths siste roman. Manuset viser seg å inneholde Hulda Kråkefjærs turbulente livshistorie; fra begavet barn til kvinne på randen og videre i hurtig tempo mot bunnen.

Hjorth forsker, som før, på kreftene som herjer i menneskene. Hun er en skarpsindig forfatter, og det hele er underholdende, intenst og velskrevet. Og en smule utmattende.

Kråkefjærhuset

Hulda vokser opp med en nevrotisk mor og en distansert, autoritær far. Begge betrakter Hulda med bekymring. Hun er en kreativ og intelligent unge, men gjør for mye ut av seg. Ingenting er viktigere enn å falle inn i folden på stedet Gloppen. Og viktigst av alt: Det gjelder å holde fasaden plettfri. Blendverket om de strålende kråkefjærene må opprettholdes.

Så snart som mulig rømmer Hulda fra morens klamme og kontrollerende favntak og starter studenttilværelsen i Trondheim. Hun møter den firkantete NTH-studenten Peter og ser ham som redningsmannen, selve billetten bort fra foreldrene. Så følger år med ekteskap og morskap, fulgt av skilsmisse, krise og et utagerende liv. Hulda sklir inn i et destruktivt mønster med desperasjon og fyll:

«Det går til helvete og hun gjør seg klar til neste omgang.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Begynnelsen

Et av kjernespørsmålene i romanen er: Hvor starter begivenhetsforløpet som fører til det ugjenkallelige – for Huldas del et drapsforsøk på en ung elsker og siden selvmord?

Historien gir mange svar, men viktigst er Huldas forhold til opphavet. Som barn omsluttes hun av morens fortrolighetskrav, hennes mistenksomhet og forventning om Huldas kommende ugjerninger. Moren planter skylden og anklagen i barnet, og følelsen av skam forfølger Hulda som voksen.

Hjorth har aldri vært redd for å utforske det vi tier om. Hun har skrevet om den uansvarlige mor, om fordommer, kvinnelig begjær, rusbehov, destruktivitet og skyldfølelse. Hjorth skriver like sterkt om skam og avgrunn som en Bergljot Hobæk Haff eller Dorothy Parker.

Alle elementer til stede i årets bok. Hulda føler seg tidlig tiltrukket av avhengigheten: «Den uhørte mørke avhengighet, slaget i småborgerlighetens rene fjes.» Er det noe hun forakter, så er det nettopp det forstokkete borgerskapet, som hun selv har tilhørt gjennom ekteskapet med Peter. Ikke minst avskyr hun konsensusen som omgir henne. Hulda kveles og marginaliseres av den.

Mannens blikk

Ifølge feministen Simone de Beauvoir kjenner «ethvert middelmådig mannfolk seg som halvgud sammenliknet med kvinnene». Hennes påstand er at mannen definerer kvinnen, ikke i forhold til hennes eget selv, men i forhold til ham. Kvinnen er den andre.

Denne problematikken er sentral i romanen. Hjorths hovedperson både fascineres og frastøtes av det mannlige blikket, som hun mener er overflatisk og primitivt. Samtidig er hun avhengig av det, av å bli begjært og sett, for å føle seg elsk-verdig og normal. Hele livet tilpasser og forstiller hun seg.

Det gjøres narr av mennenes tro på egen betydning og potens. Særlig hardt går det ut over ektemannen, som ifølge Hulda bare ser det åpenbare, ingenting under eller bakenfor. Hennes tolkning av Peter er preget av etterpåklokskapens grimme og urimelige lys, men underholdende er det.

Kraftanstrengelse

Det er bare halvannet år siden Hjorths roman om professor Louises omvendte klassereise; fra akademias selvtilfredse lune arne, til den mer uforstilte arbeiderklassen, representert ved bilselger Truls.

Årets kraftanstrengelse er mulig så kort tid etter, fordi den behandler temaer Hjorth har befattet seg med gjennom hele forfatterskapet. Lesere vil gjenkjenne episoder hun har skrevet, eller fortalt om, tidligere. Hva som er fakta eller fiksjon er ikke så interessant. Det ene kan være like sant som det andre, synes Hjorth å påstå.

Språklig oppleves romanen som mer kontant enn tidligere. Fortellertonen er mindre festlig, kanskje litt bitter. Delen om Huldas barndom og ekteskap er likevel kostelig, men langt fra flat underholdning. Etter skilsmissen preges boka (som Hulda selv) av en manisk desperasjon, som kan minne om Hjorths roman «Om bare». Dette partiet er litt langtrukkent og utmattende.

Inntrykket er at den fine vekslingen mellom det hektiske og avdempede er mindre framtredende i årets roman. Dette undergraver likevel ikke Hjorths posisjon. Hun skriver alltid interessant, fordi mye står på spill. Litteratur er ikke tøys. Litteratur er blodig alvor.