Mot det gode samfunn?

Foredragsrekken «Politikk i det 21. århundre - refleksjon og resonnement» går av stabelen ved Universitetet i Oslo. Den er et samarbeid mellom Dagbladet og Institutt for statsvitenskap. Noen av innleggene vil bli trykket som kronikker. I dag skildrer professor og forskningssjef ved Markeds- og Mediainstituttet (MMI) Ottar Hellevik noen av de verdiendringene han har observert de siste 15 åra i det norske samfunnet.

Siden 1985 har MMI annethvert år i prosjektet Norsk Monitor intervjuet store befolkningsutvalg om en rekke ulike emner. Hva viser de mange tidsseriene i dette materialet? Ofte stabilitet, som når det stadig er en drøy femtedel som sier de er meget og en tiendedel sier de er ikke lykkelige. Dette som kontrast til velstandsveksten, eksempelvis økte den prosentandelen som har videospiller fra 18 til 73 mellom 1985 og 1999. Eller til det dramatiske fallet i miljøbekymring, fra 64 prosent som anså situasjonen som alvorlig/katastrofal i 1989 til 29 prosent ti år senere. I Monitor kartlegges nordmenns verdier, i betydningen grunnleggende ønsker for tilværelsen og oppfatninger om hvordan de kan realiseres. Når en analyserer hvilke verdier som kombineres hos samme individer, framstår motsetningen mellom et moderne (endringsorientert, tolerant) og et tradisjonelt (trygghetsorientert, konformistisk) verdisyn som den viktigste. Så kommer skillet mellom et materialistisk (vekt på forbruk, eiendeler og egne behov) og et idealistisk verdisyn (vekt på selvrealisering, åndelige opplevelser og hensyn til andre). Siden målingene begynte har det skjedd en endring i moderne retning i nordmenns verdioppfatninger. Dette kan langt på vei være et resultat av generasjonsutskiftingen, de unge som kommer til er gjennomgående mer moderne orientert enn de eldre som faller fra. Enda sterkere er imidlertid bevegelsen i materialistisk retning. Blant de unge, spesielt menn, er flere opptatt av anskaffelser og forbruk enn i noen eldre generasjon. Dette motsier den såkalte «postmaterialisme-teorien» til amerikaneren Inglehart, som hevder at velstandsvekst og trygge oppvekstvilkår stimulerer de unges interesse for andre verdier enn de materielle. Resonnementet hans forutsetter at materielle behov har et metningspunkt. I stedet viser Monitors tidsserier at parallelt med at vi eier stadig mer, er det også flere som føler at de har udekkete materielle behov. Det ser dermed ut til at det skapes nye krav og forventninger i en takt som overstiger velstandsveksten. Mediene har stadig innslag om denne materialismetrenden, det rapporteres om kjøpefest blant folk flest og et iøyenfallende luksusforbruk innenfor den voksende gruppen av nyrike, uten at en går særlig dypt inn i en diskusjon av mulige årsaker og konsekvenser. Gir utviklingen grunnlag for bekymring? Er det i så tilfelle noe samfunnet kan og bør gjøre for å motvirke den? Det kan hevdes at det må være opp til enhver å velge om ny bil, større TV og minst to sydenturer i året skal være hovedmål i tilværelsen. Verdier er en privatsak, som andre ikke bør legge seg opp i. Det er likevel grunn til å diskutere konsekvensene av ulike verdisyn. For det første fordi dette kan bidra til å gi oss innsikt i at noen valg kan være til skade for oss selv. For det andre fordi hensynet til de nære omgivelsene og samfunnet for øvrig kan tilsi at ikke alle anstrengelser for å realisere egne ønsker er akseptable. Det lar seg påvise at en materialistisk verdiorientering kan være negativt for individet selv, i den forstand at det reduserer sjansen for å bli tilfreds med tilværelsen. Selv om materialister som gruppe ikke er dårligere stilt enn idealister når det gjelder økonomi eller eiendeler, føler de langt oftere at de mangler penger eller materielle goder, og de erklærer seg sjeldnere som meget og oftere som ikke lykkelige. Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på at et individs verdisyn kan ha negative konsekvenser for omgivelsene. Materialister er mindre tilbøyelige til å vektlegge miljøhensyn, og mindre villige til å dele egne goder med andre. Mulighetene for å oppnå en miljøvennlig utvikling og en jevnere fordeling av jordens ressurser svekkes derfor av den økende materialismen. En annen samfunnsmessig konsekvens er den reduserte respekten for lover og regler. I Monitor registreres det økning i andelen som mener at ulike lovstridige handlinger kan aksepteres, og det er til dels store aldersforskjeller. Eksempelvis mener mer enn 90 prosent av alle over 60 år at det er galt å beholde vekslepengene dersom en får igjen for mye i en butikk, mens dette bare gjelder en femtedel av 15- 19-åringene. Avspeiler aldersforskjellene at det skjer en moralsk modning etter som en blir eldre, eller har vi å gjøre med stabile generasjonsforskjeller skapt av endrete oppvekstvilkår? Utviklingen innenfor samme fødselskull over tid tyder i flere tilfeller på at lavere regelrespekt ikke er et ungdomsfenomen, men et varig trekk ved de nye kullene, og at det dessuten skjer en svekking av regelrespekten innenfor alle generasjoner. Utviklingen peker mot et samfunn der en i sterkere grad må satse på ytre kontroll og straff, fordi individenes egen samvittighet, som er et langt mer effektivt og rimelige virkemiddel, får mindre betydning for atferden. Tendensen til å sette egeninteressen foran hensynet til andre er mest utbredt blant de med en moderne materialistisk verdiorientering. Dette kan være en konsekvens av at ressursene ikke helt strekker til for å få tilfredsstilt alle ønskene om anskaffelser og forbruk, målet blir så viktig at en ikke er så nøye med midlene. Mediene forteller om ekstreme utslag av en slik holdning, som når ungdom raner annen ungdom eller stjeler i butikker for å skaffe seg dyre merkeklær. Enkelte antropologer og filosofer har stilt seg tvilende til om det er treffende å snakke om en svekket regelrespekt. Snarere enn moralsk forvitring har vi å gjøre med en fornyelse, sies det. Samfunnsmedlemmene godtar ikke lenger uten videre alle regler de får overlevert (pliktmoral), de vil selv fritt vurdere hva de skal rette seg etter (refleksiv moral). Statsviteren Jørgen Goul Andersen konkluderer i en stor analyse av synkende lovrespekt i Danmark med at det er vanskelig å få øye på en alternativ moralsk tenkning. Den typen handlinger det er snakk om i det norske materialet tyder også på at det er egeninteresser snarere enn etisk nytenking som ligger bak når regelbrudd godtas. For ikke å bli beskyldt for ensidig svartmaling, skal det understrekes at det også er positive trekk ved bildet av utviklingen i nordmenns verdioppfatninger. Ett er en stadig sterkere tilslutning til full likestilling mellom kjønnene, et annet større toleranse overfor utsatte grupper som homofile og innvandrere. Men samtidig kan det altså argumenteres for at hovedtendensen i form av økende materialisme og de konsekvensene som er beskrevet ovenfor, ikke fører oss nærmere det de fleste vil oppfatte som «det gode samfunn». Hva kan og bør gjøres for å motvirke en slik utvikling? Utgangspunktet må være en løpende diskusjon om hva slags samfunn vi ønsker oss, og om den faktiske utviklingen bringer oss nærmere eller lenger bort fra dette målet. Det er mange som i dag etterlyser en slik debatt. For eksempel kritiserer jevnlig journalister valgkamper for at politikerne lar det dagsaktuelle som de tror vil påvirke utfallet av valget, fortrenge en diskusjon av de langsiktige målsettingene. Verdikommisjonen var ment å skulle stimulere til en slik diskusjon. Til nå har dette bare lyktes i begrenset grad, mange klager over at de ikke vet hva den egentlig driver med. For å skape debatt og engasjement er ikke trykksaker, seminarer, pressekonferanser eller lokale folkemøter nok, det er bare gjennom riksmediene en har mulighet for å nå ut til et bredere publikum. Så langt har det vært større interesse for lederens advokathonorar eller tilløp til uenighet innenfor kommisjonen enn for de mange aktivitetene på ulike saksområder. Det er i seg selv et interessant spørsmål og vel verdt en diskusjon hvorfor verdikommisjonen nærmest har blitt et mobbeoffer i mange medier. I første omgang er imidlertid det viktige poenget hvorvidt seriøse medier med et stort publikum ser det som en oppgave å bidra til at vi får en engasjerende debatt om idealer og realiteter i norsk samfunnsutvikling. Eller skal overfloden fortsette å stige i takt med materiell misnøye og uvillighet til å dele med verdens fattige, mens mediene ftrer oss med kjendisers luksusliv og bli-rik-i-en-fart-konkurranser?