Vår tids rockestjerner, Rae Sremmurd, under en konsert i london i fjor høst, foto: xposurephotos.com
Vår tids rockestjerner, Rae Sremmurd, under en konsert i london i fjor høst, foto: xposurephotos.comVis mer

Kan de svarte Beatlene overleve Donald Trump?

Møt det nye Beatles: Rae Sremmurd og Gucci Mane

Beatlemania 2016.

Det eneste lyspunktet i en ellers bekmørk uke har vært at årets (hittil) beste raplåt, Rae Sremmurds «Black Beatles», er inne på topp ti i USA. Den er ukas mest spilte låt i Spotify, med nesten dobbelt så mange daglige avspillinger som andreplassen, og selger nesten tre ganger så godt digitalt som nærmeste konkurrent. Ingen låt med «Beatles» i tittelen har noen gang nådd så høyt! Og ingen låt med verken veteranen Gucci Mane eller ungfolene Rae Sremmurd har nådd topp ti før. Kan den gå helt til topps? La oss håpe det! For «Black Beatles» kan komme til å bli stående som et endelig punktum for en popmusikalsk epoke vi er på full fart ut av: Obama-æraen.

Det er absolutt ingen grunn til å tro at artister som Jay-Z, Beyoncé, Common, Usher, Queen Latifah eller Killer Mike kommer til å fortsette å bli invitert til Det hvite hus under Donald Trumps presidentperiode. Obamas anerkjennelse av den svarte popmusikk-arven har løftet den ut av den rammen myndighetene tradisjonelt har villet plassere den i, som den uutholdelige lyden av kriminalitet, umoral og illegitimt opprør. At den kommende amerikanske regjeringen, med Beyoncé-hateren og Black Lives Matter-motstanderen Rudy Giuiliani trygt (?) plassert nær Trumps øre, vil forsøke å jage den tilbake i de gamle skyttergravene, og at dette kommer til å bli en av de viktigste pop-politiske sakene i årene som kommer, er jeg ikke i tvil om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvilke musikalske uttrykk denne ny-gamle tiden vil bringe med seg, er foreløpig usikkert. Men forandringen kommer. Om det ikke virket klart før, synes det åpenbart nå at den flodbølgen av nye rapper-personaer som har veltet frem det siste tiåret ikke bare handler om at Lil Wayne en gang i 2007 tok akkurat så mye dop at han bestemte seg for å teste ut den splitter nye autotune-pluggen sin, men også om at han gjorde dette mens Barack Obama var på full fart inn i Det hvite hus. Og at en Obama i Det hvite hus radikalt utvidet mulighetene for hva man kunne være og hvilke roller man kunne fylle som ung, svart mann i USA.

Glade mumle- og nynnerappere som Lil Yachty kommer derfor neppe til å sette tonen for de neste fire årene. De avslepne kantene, den uanstrengte tonen og mangelen på aggresjon og paranoia som kjennetegner så mange av de ferskeste talentene vitner om unge mennesker som har vokst opp i en verden som er mindre svart-hvitt enn det generasjonene før har måttet stri med. Det betyr selvsagt ikke at verden har vært mer rettferdig, bare at det har blitt plass til flere stemmer i offentligheten, stemmer som har uttrykt seg med selvfølgelighet – fordi det er selvfølgelig at også de har livets rett. Black Lives Matter-bevegelsen er (minst) én slik stemme. Young Thug er en annen. Og Kendrick Lamar en tredje.

En slik holdning har åpnet for eksperimentering med formen, for når betingelsene for musikken forandrer seg, gjør også musikken det. En sang som Rae Sremmurds «Black Beatles» er derfor dypest sett politisk, fordi den uttrykker en vilje, en horisont og en idé som ikke hadde kunnet eksistere bare ti år tidligere: et svart The Beatles.

Rock og rap har sameksistert på ulike måter helt siden Run DMC, som jo også passet på å understreke at de i hvert fall ikke var The Beatles, i den beryktede linja «there's three of us, but we're not The Beatles». Om vi ser fordi den himmelropende teite telletabben, kan vil likevel spørre oss hvorfor det virket viktig å påpeke, i en låt med tunge metal-gitarer signert Eddie Martinez, at man ikke var Beatles? Det må, så vidt jeg kan skjønne, handle om forestillingen om at rock er en form for barsk motstandsmusikk, mens The Beatles i pophistorisk sammenheng representerer selve gullstandarden – det universelle, som alt annet kan måles mot. Forestillingen om et svart The Beatles ligger derfor nærmere forestillingen om en svart president i et land der svarte tidligere ble holdt som slaver.

Likevel vokser forestillingen om rapperen-som-Beatle frem i forlengelsen av forestillingen om rapperen som rockestjerne, som for alvor dukker opp nettopp under Obamas første presidentkampanje i 2007. Sporene ligger der, i låter som Shop Boyz’ «Party Like A Rockstar» eller Chamillionaires «Rock Star» med Lil Wayne. Og Lil Wayne var mannen som først omfavnet autotune-pluggen og forvandlet det til den nye tidens elektriske gitar, godt hjulpet av Kanye Wests eksperimenter på klassiske «808s & Heartbreaks» året etter. Lil Waynes største tabbe, da han faktisk forsøkte å bli årntli rockestjerne med «Rebirth» i 2010, var at han ikke skjønte at han allerede hadde funnet opp rocken på nytt, men trodde at en elektrisk gitar og gammeldagse livetrommer var utstyret han trengte for å bli «gjenfødt». For autotunens rolle har vært å vrenge og forvrenge stemmer – slik at nye musikalske identiteter kunne bli født.

Og det er blant autotunens moderne helter – artister som Future, Young Thug, Lil Uzi Vert, og Kanye West – at det nærmest unisone ønsket om å overskride rollen som rapper har kommet til uttrykk. Fra nå av vil man mest av alt være en rockestjerne. Ironisk nok, ettersom vår tid jo knapt nok produserer tradisjonelle rockestjerner lenger. Men at behovet for å overskride gamle roller, for å tre inn i nye og mer universelle roller – som tradisjonelt sett har vært «forbeholdt hvite» – har gjort seg gjeldende under Obamas presidentperiode, burde ikke overraske noen.

At «Black Beatles’» suksess også er knyttet til et hudfarge-overskridende, viralt fenomen, overrasker heller ikke. Det er slik raplåter erobrer hitlistene i våre dager, og vi kan med fordel tenke på det som et slags folkelig opprør mot hvitskurte radiosendeflater. Men når «Black Beatles» ligger an til å gjøre det langt bedre enn de aller fleste andre viralt subsidierte raplåter, er den åpenbare grunnen at akkurat denne låta serveres med en såkalt «utfordring» som selv gamle, hvite mennesker kan delta i, nemlig den såkalte mannekeng-utfordringen, der folk filmer seg selv liksom frosset fast mens «Black Beatles» ruller og går i bakgrunnen. Man trenger ikke beherske vriene dansetrinn, man skal bare stå bom stille. Så der står de, da: seierssikre Hillary og Bill, med en oppstemt Jon Bon Jovi ved sin side, God morgen Norge-teamet, eller selveste Paul McCartney, med kommentaren «Love those Black Beatles».

Ja, hvem gjør vel ikke det? Og hvem kunne ikke ønske at tiden kunne fryses i øyeblikket før Trumpismen braker løs for alvor? Låta, som bare så vidt kom med på Rae Sremmurds ypperlige andrealbum, «Sremmlife 2», er nemlig et melankolsk, lite mesterverk, fra en rapduo som nærmest renner over av gode låter. Men bare det å skrive «melankolsk» her føles løgnaktig, for jo, låta er melankolsk, men det virkelig fantastiske med den er at den aldri bare er melankolsk. Snarere er den en kjølig elv av ulike strømninger: stemninger, følelser og tanker som stadig brytes mot hverandre.

Låtas argument – «vi er Det svarte Beatles» – ligger i dette mangfoldige snarere enn noen enkel stadfesting av identitet. Dette er ikke noen «Hey Hey We're The Monkeys», men en utforskning av alle de måtene en kan være på innenfor rammene av Mike Will Made Its beat, fra Swae Lees melankoli i refrenget og førsteverset til Gucci Manes avslappede autoritet i andreverset («Black Beatle, club close when I say so!») og det ampre tredjeverset til Slim Jimmie («Black Beatle, bitch, me and Paul McCartney related»), som gir låta en velkommen, økende energi. Men der de to sistnevnte ser det å være en svart Beatle som en slags stadfesting av hvor overlegne alle andre de egentlig alltid har vært – «I had haters when I was broke, I'm rich, I still got haters» snerrer Slim Jimmie – er det Swae Lees vers og refreng som åpner opp mot noe annet.

Helt fra introen av skjønner man at man ikke befinner seg i noen tradisjonell raplåt. «I sent flowers but you said you didn't receive them / But you said you didn't need them», jamrer Swae Lee, og følelsen av ubesvart kjærlighet kleber seg også til refrenget:

«That girl is a real crowd pleaser
Small world, all her friends know of me
Young bull living like an old geezer
Quick release the cash, watch it fall slowly
Frat girls still tryna get even
Haters mad for whatever reason
Smoke in the air, binge drinking
They lose it when the DJ drops the needle
»

Bare her er det så mye som skjer, tekstlig og tonalt, at det er vanskelig å gjøre rede for det. Men vi kan begynne med å legge merke til at den som sier dette ikke er en som deltar i festen med hele seg. Han er mest en halvt distansert observatør, og i forlengelsen av introens ulykkelige kjærlighet er det lett å forestille seg ham på fest med jenta han elsker, hun som ikke vil ha ham. «That girl is a real crowd pleaser», synger Swae Lee, og antyder at hun er mer opptatt av å behage de mange enn av å behage ham.

I linja hører man også et ekko fra The Beatles' «Day Tripper», om jenta som nekter å forplikte seg. «She's a big teaser, she took me halfway there» heter det der. Linja plukkes opp igjen i Slim Jimmies tredjevers: «She's a good teaser, and we blowing reefer». Men det er her i refrenget man føler at Swae Lee higer etter jenta som ikke trenger kjærligheten hans. Alle vennene hennes kjenner ham. Det hjelper ikke. Han er en ung okse som lever som en gammal kis. Det hjelper ikke. Sedlene daler sakte mot bakken. Det hjelper ikke. Så da står han der, da, og ser på jentene som prøver å ta hevne seg på kjærestene sine, på alle de misunnelige, på rusen og på folkemengdens ekstatiske reaksjon når dj-en setter igang en ny låt.

Det er, på mange måter, en god scene å se på, og et godt sted å være, selv når man føler distansen i brystet. Men følelsen av at kjærligheten er ustabil, at alt dette er noe man ikke helt kan tro på, tas med inn i verset, som veksler mellom en følelse av uvirkelighet og usikkerhet («Getting so gone I'm not blinking / What in the world was I thinking?») og en slags resignert stå-på-vilje: «New day, new money to be made / There is nothing to explain».

Eller er det noe som bør forklares? Tenk for eksempel på hvordan selvtilliten i Lees nest siste verselinje, «Black Beatles got the babes belly rolling», avløses av mer tvil: «She think she love me / I think she trolling.» Tvilen handler dypest sett om hvor dypt kjærligheten stikker. Joda, man digger ham. Greit nok. Men kan hun elske ham? Kan han stole på det når hun sier det? I dagene etter det amerikanske presidentvalget har disse linjene fått en ny klang, i hvert fall for meg. En klang som preges av at Obamas presidentperiode, der hiphopens harde skjold mot verden har slått sprekker slik at nye erfaringer og følelser har kunnet piple frem, nå erstattes av krefter som forsøker å lukke igjen alt som har blitt åpnet så langt. En klang av at kjærligheten til Obamas visjon om et samlet Amerika kanskje heller ikke stakk så dypt hos velgerne.

Likevel er det en selvsikker tvil «Black Beatles» bærer frem, for det er en tvil som ikke skjuler seg i frykt for at den skal forstås som svakhet. Slik «Black Beatles» bærer vitne om en tid som har plass til ambivalens, til at «det svarte» og «det hvite» kan møtes og blandes, slik at et svart Beatles får være en drøm, og ikke bare en vits eller en polemisk påstand. Vi får håpe det fortsatt blir plass til slikt i årene som kommer.