I 1865 fantes det bare en håndfull. I 1910 var tallet kommet opp i 30. En nøktern oversikt for 1992 gir et tall i overkant av 1100, når også datterorganisasjoner regnes med. En noenlunde tilsvarende vekst finner vi for det som i fagterminologien betegnes som internasjonale regimer, dvs. omforente regelverk for virksomhet innenfor et bestemt saksområde.

Vår barnelærdom - og utenriksministerens redegjørelser for Stortinget - forteller oss at dette er en positiv utvikling; veksten i internasjonale samarbeidsordninger gir oss alt i alt et bedre styrt verdenssamfunn. Denne oppfatningen har mye for seg, men bildet er samtidig langt mer sammensatt og nyansert. I denne kronikken skal jeg forsøke å vise det ved å se nærmere på hvordan utbyggingen av internasjonale institusjoner påvirker evnen til å løse felles problemer, fordelingen av makt og innflytelse i internasjonal politikk.

Det allmenne formålet med internasjonalt samarbeid er å løse felles problemer bedre enn den enkelte stat kan gjøre på egen hånd. I så måte lykkes de fleste samarbeidsordninger et stykke på vei. En fersk studie av internasjonale miljøvernregimer konkluderer eksempelvis med at rundt 70% hadde resultert i en merkbar forbedring sammenlignet med den situasjonen vi må anta ellers ville ha eksistert. Den samme undersøkelsen viser imidlertid også at bare en tredjedel av disse regimene kom i nærheten av å ha «løst» det problemet de ble opprettet for å ta seg av. Studier av andre saksfelter gir et lignende bilde. Vurdert hver for seg, kan altså de fleste internasjonale organisasjoner og regimer vise til positive - om enn ofte beskjedne - resultater.