Mot en europeisk offentlighet

«Hvis vi overlater utformingen og kontrollen med den overnasjonale politikken til andre enn demokratiske prosesser, legger vi en sikker strategi for svekkelse av demokratiet og øket nasjonal avmakt.»

Europadebatten preges av avmakt og frykt for å åpne sårene etter forgangne debatter om medlemskap i EU. EU diskuteres mest som hva vi kan tape og vinne, og hvor langt vi skal tilpasse oss eller la være. Dette er ikke bare et norsk fenomen. Det mangler generelt en europeisk offentlighet hvor demokrati gjennom EU og tilknyttede institusjoner blir diskutert. Dette er en viktig skranke mot utviklingen av et mer demokratisk EU. Demokrati er avhengig av en opplyst offentlighet, hvor politiske visjoner og mål utformes og debatteres, og hvor politiske handlinger blir gransket, debattert og kritisert. En grunn til integrasjonen av Europas stater er nettopp tap i demokratisk innflytelse i forhold til å sikre en fredelig utvikling og å løse overnasjonale problemer på nasjonalt nivå. Denne prosessen kan ikke stanses. Utfordringen består i hvordan man kan gjenvinne demokratisk innflytelse når beslutninger treffes utenfor landegrensene.

EU har utviklet seg som en teknokratisk prosess, resultat av forhandlinger i lukkede rom. Resultatene blir presentert for offentligheten i medlemslandene for eksempel når nye direktiver og forordninger skal gjennomføres eller når domstolen avsier en dom som får betydning i en medlemsstat. Debatter foregår nokså isolert i hvert enkelt land i form av spørsmålet om «hva betyr dette for oss?».

Konsekvenser av EU er viktige spørsmål. Hvordan EU skal utvikle seg er viktigere. Ikke i noe land i Europa kan man stille seg likegyldig til dette. Det er åpenbart for mange at samtiden stiller oss overfor utfordringer som ikke kan løses innenfor den enkelte nasjonalstat. Å sikre og bevare freden i Europa krever samarbeid over landegrensene. Det samme gjelder bekjempelse av miljøproblemer, kontroll med internasjonal kapital, utnyttelsen av ressurser etc. Individet trenger instanser utenfor sin egen stat for å sikre respekt for grunnleggende verdier som menneskeverd, menneskerettigheter og innflytelse på egen fremtid.

Det er stor uenighet i alle land i Europa om hvordan slike verdier kan sikres og hvordan det skal prioriteres mellom for eksempel næringsfrihet og sosial sikkerhet. I Brussel treffes avgjørelser som har betydning for disse spørsmålene. Det er langt dit, og i politisk sammenheng er ikke avstanden bare geografisk. Den forlenges ved at de offentlige politiske debatter hjemme skjer som spørsmål om nasjonal tilpasning.

Alle beslutninger kan ikke tas nærmere folket på lokalt, regionalt eller nasjonalt nivå. Folket må også ta makten ved å ta del i en felles europeisk politisk debatt om utviklingen av EU. Hva slags institusjon skal EU være, hvilke oppgaver skal den ha og hvordan skal politikken utformes? Disse spørsmål må underlegges en politisk debatt.

Det er gledelig for demokratiet at en felles europeisk offentlighet er i ferd med å utvikle seg. Stadige endringer i EUs traktater det siste tiår bidrar til dette. EU står nå overfor den tredje på ti år. Hyppigheten av store og viktige endringer har ført til mer offentlig oppmerksomhet om utformingen av fremtidens Europa.

I løpet av de siste månedene har dessuten fremtredende europeiske politikere spilt ut spørsmål om utviklingen av EU til en bredere offentlig debatt. Størst publisitet har talen til Joschka Fischer i mai fått. Han har fått svar bl.a. av Tony Blair, som i en tale i oktober har gitt sitt syn på utviklingen av Europa. Den gryende europeiske offentlighet vises også i 28. oktober-nummeret av The Economist, hvor tidsskriftet presenterer sin versjon av grunnlov for Europa.

Fischer tar utgangspunkt i behovet for å holde takten i integrasjonsprosessen i EU. Landene i Øst-Europa må få anledning til å delta, og samarbeidet mellom nasjonene fordypes. En parlamentarisk europeisk føderalstat er eneste måten å sikre åpne, demokratiske og effektive beslutninger på. Føderalstaten må etter hans syn bygges på og med de deltakende stater, ikke mot dem. Derfor kreves en fordeling av suverenitet mellom medlemsstatene og den føderale overbygning. En forutsetning for dette er utarbeidelse av en europeisk grunnlov som sikrer grunnleggende rettigheter og som fordeler myndighet mellom unionens institusjoner og mellom EU-nivået og nasjonalstatsnivået.

Fischer ser for seg utviklingen mot en føderalstat i tre stadier. Det første er fordypning av samarbeidet mellom en kjerne av land som evner og ønsker å være med på dette. Som eksempel nevner han den monetære union og Schengen. Neste stadium er å utvikle en rammetraktat for denne kjernen, og etablering av en felles regjering for deres samarbeid innen unionen. Det siste stadiet er det fulle skritt inn i en føderasjon. Fischers begrunnelse for prosjektet er at EU ikke må stoppe den integrasjonsprosess som er i gang, og at et føderalt nivå med klart tildelte oppgaver er nødvendig for å sikre demokratiet på alle nivåer.

Tony Blair tar et annet perspektiv. Han mener det er meningsløst å snakke om at integrasjonsprosessen i EU er i ferd med å avta. Han viser bl.a. til gjennomføringen av den monetære union, utviklingen av sikkerhets- og forsvarssamarbeidet og utvidelsesprosessen. Europa trenger mer enn økonomisk samarbeid og et frihandelsområde. Viktige spørsmål er hvordan Europa sikrer det indre marked, avskaffer urasjonelle europeiske landbruksordninger, sikrer sysselsetting, utvikler en sammenhengende utenrikspolitikk og et effektivt forsvar, bekjemper internasjonal kriminalitet og sikrer miljøet. Det er også viktig at EU ikke beskjeftiger seg med saker som er unødvendig å regulere på et felleseuropeisk nivå. Men svaret ligger ikke i en europeisk superstat. Det demokratiske element i Europa ligger i nasjonalstatene og kan ikke flyttes over på et føderalt nivå.

Det europeiske råd må få styrket rollen som politisk initiativtaker. Blair avviser at EU trenger en skreven grunnlov, men mener at det bør utarbeides politiske prinsipper for fordeling av myndighet mellom EU og nasjonalstatene. For å føre kontroll med dette foreslår han opprettet et annetkammer til europarlamentet, bestående av representanter fra parlamentene i medlemsstatene. Slik kan subsidiaritetsprinsippet bli politisk virksomt. Han peker også på behovet for effektivisering av institusjonene og på at enkelte land skal kunne gå foran i integrasjon. Han avviser likevel at en gruppe av land skal utarbeide egne prinsipper og institusjoner innen EU.

Dette er viktige spørsmål for Europas folk. Demokratiet slik vi kjenner det er utviklet i forhold til nasjonalstatene. På den annen side har nasjonalstatene klare begrensninger. De skaper skillelinjer som i historien har vist seg farlige, og de makter ikke løse problemer som overskrider nasjonalstatens grenser. Utvikling av overnasjonale regimer er på sin side også forbundet med farer. Beslutninger tatt i fremmede organer over hodet på folk kan føre til avmakt og apati og i verste fall til oppløsning, kanskje voldsbruk.

Sentrale problemer er hva som kan og bør løses på overnasjonalt nivå, i hvilke former dette kan og bør skje, og hvordan sikre demokratisk innflytelse og kontroll med løsningene. Sikkert er det at vi ikke finner de endelige svarene i de eksisterende ordninger, verken dagens EU eller EØS med tilgrensende avtaler. Ikke noe lands befolkning er tjent med at den demokratiske debatten begrenser seg til hvilken suverenitet som avstås fra nasjonalstaten, og overlater debatten om utformingen av den suverenitet som tilstås overnasjonale organer til regjeringskonferanser og eurobyråkrater. Nasjonalt avstås selvsagt makt ved at beslutninger som får virkninger for statene i Europa treffes i Brussel. For demokratiet kan dette bety en svekkelse, men det behøver det ikke bli. Overnasjonale beslutninger kan gi øket makt, og dermed øket demokrati dersom makten er demokratisk forankret. Hvis vi overlater utformingen og kontrollen med den overnasjonale politikken til andre enn demokratiske prosesser, legger vi en sikker strategi for svekkelse av demokratiet og øket nasjonal avmakt.