Mot en ny filmordning

De norske filmbølgene kommer med jevne mellomrom, men de er ofte litt for små, og de forsvinner litt for fort til at vi kan snakke om bølger av historisk betydning.

Innimellom får vi kriser, med nye øvelser i å mobbe norsk film, for å bruke Arne Skouens praktfulle vending. Kanskje det skyldes at vi lager for få filmer?

Det er i alle fall den mest nærliggende konklusjonen. Men i dag diskuterer vi på nytt omlegginger av stønadssystemet. Det ligger kanskje en hund begravet der også?

I 1992 forkastet vi Statens filmproduksjonsutvalg som hadde fordelt spillefilmstøtte siden 1955. Dette utvalget var et lukket forum for manuskriptlesing, sju representanter fra kulturliv og bransje leste og diskutere alt som lå på bordet, tungvint men også betryggende. Utskjelt og kritisert nord og ned hadde produksjonsutvalget fått skylden for alt som var galt, og det var produsentene som skrek høyest.

I stedet fikk vi nå en statlig spillefilmkonsulent på Norsk Filminstitutt. Ordningen kom blant annet for å bedre kontinuiteten i filmskapingen, den som så få av oss har hatt. Konsulenten skulle møte opphavsmenn, regissører og produsenter i dialog.

Men vi fikk en klar dreining mot produsentene. Egenkapitalkrav lagt listen høyt for de som ville produsere, og uten produsent kom du ingen vei. Samtidig ble det lagt mer vekt på manuskript og prosjektutvikling. Men når vi ser disse periodene opp mot hverandre, produksjonsutvalget kontra konsulentordningen, er det vanskelig å spore noen forbedring. Dette er bakgrunnen for at Kulturdepartementet har bedt et konsulentfirma om å utrede om dagens stønadsordning fungerer etter hensikten, de har ikke funnet målbare resultater av omleggingen. Statistisk sett er det like mange fiaskoer og suksesser nå som det var under produksjonsutvalget, prosentandelen av publikum på norske filmer er den samme som under produksjonsutvalget, og kontinuiteten har det blitt så som så med.

Det er nok denne mangelen på resultater, sammen med departementets utspill, som har fått enkelte produsenter og direktør Jan Erik Holst ved Norsk Filminstitutt til å gå ut med et forslag om å i realiteten avskaffe konsulentordningen ved å la pengene gå til tre- fire frittstående produsenter. Dette forslaget, som ligner litt på et forslag fra Arne Skouen fra 1955, kan høres besnærende ut, og det er spennende å tenke seg hva dette kunne utviklet seg til i 55, med produsenter av den gamle skole og filmskapere som skulle gis repertoarfrihet. Men hvordan vil det fungere i dag, når vi snakker om tre- fire produsenter?

Det selvsagte er jo at man vil få kontinuitet for noen produsenter. Men hva vil skje med filmene under et slikt system? Vi har jo allerede fått en klar dreining fra et statlig produksjonsutvalg mot et produsentstyre. Nå har vi ikke lenger noe produksjonsutvalg som sier: denne filmen må lages, skaff en produsent! Nå sier konsulenten: finn en produsent, så skal vi vurdere prosjektet. Men ved å minimalisere antallet produsenter som kan få støtte har konsulentordningen skapt en ny og uholdbar situasjon, hvor det virkelig og mer enn noen sinne gjelder å holde seg inne med de riktige menneskene. For noen kan veien til en produsent bli lang.

Denne nye ordningen står ikke i relasjon til at filminstituttet har lagt seg på en linje hvor samarbeidet og kjemien mellom regissør og produsent tillegges avgjørende betydning. Det virker som om instituttet ønsker en symbiose, et tett samarbeid, filmene skal helst være begges baby. Produsenten og regissøren hånd i hånd. Dette høres riktig så fint ut, men det skjærer seg når du får en fornemmelse av at veien er ryddet for produsenter som innerst inne har sett seg lei på at andre skal bestemme hva de skal lage.

Selvfølgelig har jo også produsentene sine visjoner om hva som er viktig og bra. Det er heller ikke vanskelig å forstå at de vil velge prosjektene selv, det er jo de som vet best hva som bør produseres utifra den kapasitet de har. Men blir det nødvendigvis bra filmer av det? Hvordan plasserer de seg selv i produksjonsprosessen? Og hvordan går det med kjemien mellom produsent og regissør under et produsentstyrt system?

Utover 90-tallet har vi fått produsenter og konsulenter med en sterkt utviklet sans for det å bære fram og brenne for, hjertebarnet til en produsent blir ofte realisert, svært ofte av debuterende regissører. Det ironiske er at det er minst like mange debuterende regissører, og en enda dårligere kontinuitet i dag, enn det var under produksjonsutvalget! Ikke at det er feil å ha forkjærlighet for debutanter, men vi har på sett og vis fått en forsmak på hva som kan skje når produsentene skal overta helt.

Uten å romantisere det gamle produksjonsutvalget må det være lov å uttrykke skepsis til planer som kaster helt loss, tilsynelatende uten en eneste motforestilling. Dette nye forslaget representerer en amerikansk modell. Det betyr for store sko for de fleste produsentene her hjemme, og samarbeidet kan lett bli litt klamt når alt skal skje på produsentens nåde, uansett hvor mye filmen er regissørens eget prosjekt. Se bare hva som skjedde med Vibeke Løkkeberg. Produsenter og tilskuddsgivere som føler behov for å kontrollere mer enn de behøver, kan ha så gode hensikter de bare vil, men resultatene kan likevel bli så dumme og triste som bare det.

Hvis man vil sette samarbeidet og kjemien mellom regissør og produsent i høysetet og etterpå setter produsenten i posisjon for å velge hva som skal lages, vil denne lett oppnå et ganske formidabelt overtak. En produsent som betinger seg siste ordet i samme slengen, har på sett og vis satt kroken på døra for hele den fine prosessen som skal til for å skape en film. Det er så lett å glemme at det er magiske kvaliteter som skaper bra filmer. Gjennom filmhistorien lyser de beste filmene mot oss, magiske, laget av folk som fikk det til å gnistre av samarbeidet!

Slikt samarbeid oppstår av lek. «Budbringeren» som toppet vår siste «bølge» er et eksempel på hva film-miljøet kan utvikle ganske uforstyrret, båret fram til en produsent som nøyde seg med å administrere støtten og finansieringen. I etterkant ville riktignok produsenten eie alt sammen, men han forstyrret ikke under opptak! Det er verre når produsenten vil være med på opptakene også, det er så lett å ødelegge den fine prosessen på et filmsett under en innspilling. Men en faglig dyktig produsent som kan og gjør jobben sin, er den beste støtte regissøren kan få, og dette gjelder begge veier. Målet må være et ryddig forhold mellom produsent og regissør. Her er snakk om fag og kompetanse, ikke symbiose!

Produsentene må slutte å blande kortene. Slik det er i dag vil det definitivt være en ulykke om det bare er produsentenes prosjekter som i fremtiden skal bli til film. Og hvordan vil det bli med manuslesingen under et slikt system? I produksjonsutvalget var det kamp om prosjektene, diskusjonen kunne gå så fillene føk, og de øvrige var tvunget til å sette seg godt inn i manuskriptene for i det hele tatt å henge med! I dag har jeg møtt produsenter som kvier seg for å åpne et manus. Filminstituttet snakker om en kvalitetssikring av filmproduksjonen i alle ledd, men hva skal vi med det hvis vi mangler en kvalifisert prosjektutvelgelse?

Så lenge vi har et stønadssystem for film, må vi også ha åpne instanser og et egnet system for å motta, lese, utvikle og få satt i produksjon. Konsulentordningen på filminstituttet bør utbygges til å bli en slik instans, og konsulenten bør kunne avsette støtte til et prosjekt, under forutsetning av at det stilles opp et produksjonskonsept som blir godkjent, slik det gamle produksjonsutvalget kunne gjøre. Skal man ha håp om å fange opp noe viktig, må man være fleksibel og ha frihet til å handle i et stadig skiftende terreng.

Man kunne også vurdere om hensikten med egenkapitalen oppfylles. De høye egenkapitalkravene er kostnadsdrivende og usunne ved at produsenter sliter for å oppfylle egenkapitalen med reelle og mer eller mindre nødvendige kreditter. Stimuler heller til kostnadseffektive produksjoner ved å gi produsenten den samme støtten med en oppfordring om å lage filmen billigst mulig! Det vil bidra til sunnere produksjonsmiljøer.

Vi trenger ulike produksjonsmiljøer, vi trenger solide produsenter! Vi trenger å utvikle de produksjonsmiljøene vi har, og vi trenger nye produsenter som lærer seg den edle kunsten å produsere film, uten angst og beven. Da vil man kanskje kunne oppleve et virkelig fruktbart samarbeid mellom regissør, manusforfatter og produsent!