LAGETS LIBERO: Per Sandberg-rollen nevnes stadig oftere i media. Han er Frps egen libero, hevdes det. Når får han selskap av 10 andre i startformasjonen til FK Folkevalgt. 
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
LAGETS LIBERO: Per Sandberg-rollen nevnes stadig oftere i media. Han er Frps egen libero, hevdes det. Når får han selskap av 10 andre i startformasjonen til FK Folkevalgt. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Møt FK Folkevalgt

FK Folkevalgt er det politiske drømmelaget. Med Audun Lysbakken på benken, Carl I. Hagen på spissplass og Per Sandberg som superstjerna.

«Ein libero er ein forsvarsspelar som ikkje har markeringsoppdrag og i staden er fri til å hjelpe laget der det trengst» forteller Wikipedia. Inntil nylig var Rune Bratseth var vår mest kjente libero, men det var før Per Sandberg oppfant Per Sandberg-rollen.

Mannen som slenger med leppa der det trengs for å holde partiet, og framfor alt velgerne, i sjakk/sjokk, kalles av mange for Frps egen libero, seinest i Dagens Næringsliv i helga. 

I FK Folkevalgt får libero Sandberg selskap av Jan Tore Sanner som målvakt. Tryggheten selv, muligens litt lav på sokkelesten men kan noen huske sist mannen glapp ballen og gjorde en tabbe? (Vi tør minne om at selv Bjarte Flem var anerkjent som en god målvakt før den fatale tabben, så her er ingen trygge...)

Jonas Gahr Støre er flink til å kaste seg rundt i hytt og gevær, så han kan spille venstreback, riktignok med en problematisk dragning mot midten (av forsvaret). Her støter han på libero Sandberg og midtstopper Trygve Slagsvold Vedum, som sier han vil bygge opp sentrum igjen. Ine Eriksen Søreide bekler høyrebacken, etter vellykka bærtur/treningsopphold i Nigeria på vårparten i år. 

På midten må vi ha offensive typer. Vinnere. Typer som kan avgjøre matchen på egenhånd. Bjørnar Moxnes i Rødt er et enmannsangrep, selvskreven venstrekant og sosiale medier-ansvarlig. Lagets David Beckham, med voldsom appell til damer som leser Morgenbladet og nekter å barbere leggene av prinsipp. Med Kyrre Nakkims ansikt brent inn i hornhinna har Moxnes noe å bevise. Det er bra. Sånt blir det sklitaklinger av. Samspillet med Støre på backen kan likevel vise seg som en utfordring. Støre er litt for rik. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sentralt på midten er Raymond Johansen tilbake på laget etter en amper krangel med hovedtrener Anders Magnus. Fortsatt uvisst om Johansen evner å vinne kamper for laget sitt, er han vår Roar Strand - løpsmaskin som er best uten ball.

Johansens midtbanemakker er publikumsyndling Bård Hoksrud. Riktignok en mann uten den voldsomme motoren, litt seig i steget er han óg, men Bård har enorm bredde i repertoaret. Langpasninger, lissepasninger, feilpasninger - Bård fikser biffen. Arrangerer lagets julebord og sommerfest hvert år, og bytta en gang ut vannflaskene med sjokomelk bare på kødd, liksom. Hvis Johansen er Roar Strand, er Hoksrud mer Raymond Kvisvik. 

På høyre kant finner vi noe overraskende hele Miljøpartiet de grønne (men vi advarte jo om dette for to år sida), mens Audun Lysbakken sliter med pappaperm og slukøret sitter på benken. «Når skal det bli min tid til å skinne», undrer han og drømmer om å få spille spiss med Heikki Holmås. Der skal de to solidarisk sentre til hverandre så mange ganger at motstanderne blir blå, drømmer Lysbakken, og like solidarisk la noen i Miljøpartiet sette ballen i åpent mål for å stjele alle overskriftene. 

Men det kan Lysbakken og Holmås bare glemme. Trude Drevland er tilbake i startoppstillinga etter et vellykka låneopphold i Venezia. Hun er listig, lagets store veteran, og panneluggen er så full av hårspray at hun stanger ball på ball inn i nota. 

Drevlands spissmakker er (kjedelig nok) Carl I. Hagen, som sender alle pasninger rett tilbake der de kom fra.