RIMELIG:   /b>Sylvi Listhaug.
RIMELIG: /b>Sylvi Listhaug.Vis mer

Mot fred i jordbruket

Bondeorganisasjonene bør strekke seg langt for å begrave stridsøksen.

Meninger

Fjorårets jordbruksoppgjør mellom staten og bondeorganisasjonene førte bøndene til gatene og endte med brudd i forhandlingene. Først når KrF og Venstre kom på banen og sikret bøndene 250 millioner kroner mer enn staten var villig til å gi fant de en løsning i Stortinget.

Også i år går bondeorganisasjonen høyt på banen og truer med brudd i forhandlingene. Ved første øyekast kan trusselen virke rimelig. Mens bondeorganisasjonene krever 950 millioner kroner mer, tilbyr staten knappe 90 millioner kroner. Statens forslag vil isolert sett utgjøre en prisvekst på kun 1,75 prosent, betydelig lavere enn arbeidslivet som helhet. Staten foreslår også en reduksjon i produksjonsregioner for melkekvoter som kan true den geografiske spredningen av landbruket.

Det vil likevel være høyst uklokt om organisasjonene skulle sette seg på bakbeina. Statens forslag er langt fra et urimelig utgangspunkt for forhandlinger og bøndene har all interesse av å hegne om oppgjøret som avtalesystem for det norske jordbruket.

Statens forslag må forstås i lys av fjorårets oppgjør og inntektsveksten i næringen. Listhaugs politikk har ikke betydd noen rasering av jordbruket, slik bondeorganisasjonene ville ha det til. Tvert imot. Inntektsveksten i 2014 var betydelig høyere enn i arbeidslivet som helhet og den er anslått å ende på 8,7 prosent i år.

Selv om staten ikke skulle fire en millimeter i forhandlingene vil gjennomsnittlig inntektsvekst for bøndene være fem prosent over perioden 2014-2016.

Heller ikke statens foreslåtte reduksjon i antall produksjonsregioner for melkekvoter fra 18 til 7-9 gir grunn til å rasle med sablene. I tråd med vurderingene fra arbeidsgruppen som ble nedsatt etter fjorårets oppgjør, er antallet regioner et hensiktsmessig kompromiss mellom hensynet til like utviklingsmuligheter, kostnadseffektiv matproduksjon og spredt jordbruk.

Om staten legger den pragmatiske siden til i forhandlingen, bør bondeorganisasjonene derfor strekke seg langt for å begrave stridsøksen og finne enighet.