KOMMER: Libanesisk-franske Ibrahim Maalouf tar med seg trompeten og et band med mange farger i paletten når han kommer til Oslo og Stavanger i mai. I mellomtida er albumet «Diagnostic» en fin innføring i hans høyst originale uttrykk. FOTO: HJEMMESIDE/DENIS ROUVRE
KOMMER: Libanesisk-franske Ibrahim Maalouf tar med seg trompeten og et band med mange farger i paletten når han kommer til Oslo og Stavanger i mai. I mellomtida er albumet «Diagnostic» en fin innføring i hans høyst originale uttrykk. FOTO: HJEMMESIDE/DENIS ROUVREVis mer

Møt Midtøstens trompet

Albumaktuelle Ibrahim Maalouf klar for Oslo og Stavanger.

ALBUM: Med fire ventiler på trompeten og et musikkbrygg der rock, jazz og latin syder og koker sammen med kvarttoneganger fra Balkan og Midt-Østen kommer Ibrahim Maalouf (31) til Oslo/Cosmopolite 10. mai og Stavanger/Maijazz dagen etter.

Og da gjelder det å kjenne sin besøkelsestid.

IBRAHIM MAALOUF: Strålende, norgesaktuell trompeter med stort særpreg.
IBRAHIM MAALOUF: Strålende, norgesaktuell trompeter med stort særpreg. Vis mer

FOR selv i et Norge bortskjemt med mange egne sterke og uliktklingende trompetstemmer vil møtet med denne Libanon-fødte, Frankrike-oppvokste musikeren være en opplevelsesutvidelse. Skulle noe være i tvil, er det bare å begynne med albumet «Diagnostic», hans tredje, men det første som får distribusjon her til lands.

Maalouf (nevø av den kjente forfatteren Amin Maalouf) har samlet et lag av musikere med høy stjerne i den fransktalende del av verden, og resultatet er mangfoldig.

Musikken spenner fra trompeterens stillferdige, små klaverekskursjoner via vakre melodier til balkansk bryllupsmusikk, kubansk crescendo, heavy metal med arabisk vri og en intens improvisasjon over Michael Jacksons «They Don't Care About Us».

Maaloufs trompetspill henter inspirasjon fra like mange kilder som hans komposisjoner og arrangementer gjør, fra klassiske virtuoser som Maurice André til langlinjede minimalister som Jon Hassell, og han plasserer seg i de ulike musikalske omgivelsene med en tilpasningssikkerhet og offensiv vitalitet som bare de beste er i stand til å kombinere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ESBJÖRN SVENSSON TRIO: Mer og godt fra «Leucocyte»-innspillingen.
ESBJÖRN SVENSSON TRIO: Mer og godt fra «Leucocyte»-innspillingen. Vis mer

SNART fire år etter den brutal sluttstreken for Esbjörn Svensson Trios konsertkarriere, lever platekarrieren stadig videre. Det nye albumet «301» består av opptak fra den samme 2007-innspillingen som resulterte i «Leucocyte» (2008), og var opprinnelig tenkt som enten andre del av et dobbeltalbum eller som en egen utgivelse.

Svensson rakk bare å gjøre den første plata helt ferdig før dykkerulykken i juni 2008, og først i fjor høst var de to gjenværende triomedlemmene, bassist Dan Berglund og trommeslager Magnus Öström, klare til å ferdigstille plate nummer to.

Den er navngitt etter de to jam-dagene i Sydneys Studio 301, og som  «Leucocyte» byr «301» på den stilskapende trioen i ulike stemninger. Men kjennetegnene er alltid på plass, og da først og fremst et oppfinnsomt og nyanserikt elektronisk/akustisk samspill like sømløst i intense crescendi som i løsvevde, melodiske refleksjoner, friformeksperimenter og — denne gang — ganske streit blues.

Gruppas faste lydmann, Åke Linton, skaper det velkjente e.s.t.-lydbildet med sine små forvrengninger, og trioens mange fans vil verken bli skuffet eller gå klar av den lille klumpen i halsen ved dette gjenhøret.

PHRONESIS: Dansk-engelsk-svensk pianotrio på stigende kurs.
PHRONESIS: Dansk-engelsk-svensk pianotrio på stigende kurs. Vis mer

EN ung pianotrio på full fart opp i den internasjonale jazzverdenen er Phronesis, startet og ledet av den danske bassisten Jasper Høiby og med engelske Ivo Neame (piano) og svenske Anton Eger (trommer) som øvrige medlemmer.

Høiby og Eger er kjent her hjemme fra Marius Nesets Golden Xplosion, og også i Phronesis danner de et radarpar som verken viker unna for hemningsløs grooving eller fryktløs omgang med odde taktarter og rytmemønstre.

«Walking Dark», trioens fjerde album og oppfølger til «Alive» som høstet flere «Årets album»-utmerkelser i 2010, spiller trioen sitt eget materiale. Siden pianist Neame klinger mer orientert mot et moderne akustisk jazzuttrykk og mindre mot et «rocka» enn mange andre unge pianister, plasserer bandet seg et sted mellom eksempelvis e.s.t. og Brad Mehldau Trio, og som dem med høy grad av kollektivitet og tilsvarende lav «pianist-med-komp»-faktor i musiseringen