Ei jente holder det sørsudanske flagget under annonseringen av resultatet fra folkeavstemningen i januar. «Når Sør-Sudan nå blir selvstendig, vil det bli klart at Sør-Sudan mangler en identitet», skriver kronikkforfatterne. Foto: Tim McKulka/REUTERS/SCANPIX
Ei jente holder det sørsudanske flagget under annonseringen av resultatet fra folkeavstemningen i januar. «Når Sør-Sudan nå blir selvstendig, vil det bli klart at Sør-Sudan mangler en identitet», skriver kronikkforfatterne. Foto: Tim McKulka/REUTERS/SCANPIXVis mer

Mot ny krig

Allerede før landet er uavhengig, står Sør-Sudan i fare for å ende opp i en ny borgerkrig.

Etter at nesten 99 prosent stemte for løsrivelse i en folkeavstemning, får Sør-Sudan 9. juli offisielt sin uavhengighet fra Sudan. Men etter å ha utkjempet Afrikas lengste borgerkrig (1983-2005), står verdens nyeste nasjon i umiddelbar fare for å ende opp i en ny borgerkrig - med seg selv - allerede før uavhengigheten er formelt erklært.

Det kanskje mest grunnleggende problemet er mangelen på en felles identitet. Sudan var en britisk konstruksjon - et land bestående av et utall forskjellige folkegrupper, med ulik kultur, religion og språk. Ikke minst var det et land av folkegrupper med meget sterk uavhengighetstrang, ikke bare overfor britene, men overfor hverandre. Viljen til å underkaste seg en sentralregjering har alltid vært svak.

Forsøk fra myndighetene i Khartoum på å forme en sudansk identitet basert på arabisk nasjonalisme ignorerte de tre viktigste (og i stor grad overlappende) skillelinjene i landet, nemlig den religiøse, kulturelle og territorielle. Motsetningene mellom nord og sør ga borgerkrig allerede før frigjøringen fra britene, og forsøket på å påtvinge det kristne og animistiske sør en islamsk stat, har betydd flere år med borgerkrig enn med fred.

Men når Sør-Sudan nå blir selvstendig, vil det bli klart at også Sør-Sudan mangler en identitet, og at det eneste som i praksis har vært samlende gjennom år med borgerkrig, er nettopp borgerkrigen og kampen mot en fremmed, nemlig det islamske nord.

For all del, Sør-Sudan har mange problemer, og alle virker overveldende: Korrupsjon, mangel på industri, mangel på infrastruktur, mangel på institusjoner, et neglisjert skolevesen, osv. Tiår med borgerkrig har ført til at et allerede underutviklet land knapt nok har sett forbedringer i løpet av disse årene. Men dette er likevel ikke hovedproblemet. Det er at Sør-Sudan også etter uavhengigheten sliter med folkegrupper som betrakter hverandre som dødelige fiender, nekter å underkaste seg enhver sentralregjering, ikke snakker samme språk, ikke tilhører samme kultur, og har vidt forskjellige oppfatninger om hva sentralregjeringen bør gjøre, annet at den bør holde seg lengst mulig unna.

Det er flere grunner til at sentralregjeringen mangler den legitimiteten som skal til for å skape en nasjon. Én ting er korrupsjonen og den personlige berikelsen som gjennomsyrer regimet. Men viktigst er igjen den manglende viljen til å forsøke å skape en sørsudansk identitet og en nasjon av det som i utgangspunktet er et tjuetalls større stammer med ulik (og ofte svak) tilknytning til hverandre. Med andre ord, korrupsjonen og den personlige berikelsen følger stammegrenser.

Dinkaene, som med rundt 1,5 millioner mennesker er størst, kontrollerer i stor grad de styrende organer. Stammeinteresser går som regel foran nasjonale (i den grad en erkjennelse av nasjonale interesser utover uavhengighet finnes), hemmeligholdet er stort, og det finnes intet innsyn i beslutningsprosessene. Hovedstaden er for eksempel vedtatt flyttet fra Juba til Ramshel. Det er på mange måter greit (dog ikke uproblematisk - Juba vil fortsatt være det økonomiske maktsentret), Juba er ensbetydende med kaos. Men prosessen skjedde uten åpenhet, uten debatt, uten at det var klart hvilke motiver og hvilke interesser som lå til grunn.

Et av problemene som sementerer mistilliten er kvegdrift. Dinkaene eier nærmere 80 prosent av kveget. Mangel på veier, transport og konserveringsmuligheter (både elektrisitet og konserveringsteknologi) gjør at kjøtt ikke bare kan fraktes til byene og oppbevares der. I stedet løses matproblemene ved at store flokker kveg gjetes gjennom byene. Men dette skjer uten ordninger som garanterer flokkene beitemark, eller som sikrer jordbrukslandet fra å bli trampet ned. Det fører til konstant spenning mellom lokalbefolkningen og dinkaene, som driver kveget sitt rundt.

Men dypest sett handler mistilliten også om motsetninger mellom forskjellige levemåter. Jordbruk går typisk hånd i hånd med privat eiendomsrett. Men for et halvnomadisk kvegfolk som dinkaene er dette helt annerledes. Og når de driver kveget sitt fra sine tradisjonelle områder nord i landet til det fruktbare jordbrukslandet i sør, er mistanken at dette ikke bare handler om matforsyning, men også er en slags territoriell ekspansjon (med myndighetenes velsignelse) på bekostning av de andre stammene.

Landet mangler integrerende krefter. Den nye staten preges av fragmentering i større grad enn noensinne. I stedet for integrering ser vi en utvikling i retning av isolerte enklaver. De som har ressurser beskytter seg og sine. I Juba betyr det for eksempel at skrikende fattigdom og underutvikling lever side om side med høye gjerder rundt godt beskyttede privateiendommer. «Building fences» er en bedre beskrivelse enn «building bridges».

Norge er faktisk ett av få land med en viss innflytelse i Juba. Norge kan først og fremst bidra på to områder. Finansiell bistand er selvfølgelig nødvendig. Internasjonale hjelpeorganisasjoner er tungt inne og gjør en prisverdig jobb. Samtidig, mye havner i private lommer, og bistanden gjør det mer overkommelig for myndighetene å motsette seg nødvendige endringer og å unnlate å ta tak i de langsiktige problemene.

Den norske hovedinnsatsen må derfor handle om andre ting, nemlig om å bistå med å skape en levedyktig statsstruktur som kan gi grunnlag for økonomisk vekst. Det første handler om nasjonsbygging, om å skape legitimitet for styrende organer (blant annet ved at sentralregjeringen opptrer som en regjering for hele landet), viktigheten av å finne en felles identitet, noe som holder landet sammen.

Uten en klar forståelse i Juba av at dette er nødvendig, er landet dømt til en ny og blodig borgerkrig. Det andre handler om institusjonsbygging. Varig økonomisk vekst oppstår bare i land som klarer å bygge fungerende institusjoner for maktdeling og rikdomsspredning. Uten det vil også bistandsmidler gå til spille. Verdens yngste nasjon står overfor enorme utfordringer. Norge både kan og bør bidra, men hovedutfordringen ligger hos sørsudanske myndigheter, og handler om å skape en legitim og levedyktig stat heller enn å tiltrekke seg bistandsmidler.