Mot nye horisonter

Presise tolkninger, men litt bundet.

CD: Der den konsertsals-fähige Antonín Dvorák slutter, sånn om lag med den niende symfonien «Fra den nye verden», der begynner verklisten som komponisten selv brant atskillig heftigere for. Først og fremst drømte han om å skrive opera, og om å bli tsjekkisk nasjonalkomponist innen faget, og han etterlatt seg et snaut dusin forsøk som nesten aldri spilles. Men i det minste én av dem, «Rusalka», er virkelig flott.

OG SÅ BEGYNTE han å skrive tonedikt, programmusikk i ånden fra Wagner og Liszt. De spilles ikke så ofte, de heller. Men nå legger Simon Rattle og hans Berlin-filharmoni fram fire av dem, verkene fra op. 107 til 109: «The Golden Spinning-Wheel», «The Wood Dove», «The Noonday Witch» og «The Water Goblin».

Historiene i hver av dem er skrekkinngytende, hentet fra folklorens mest morbide sujetter, der folk myrdes, barn bortføres og drepes og trofasthet ofres over en lav sko.

Musikken i dem klinger atskillig mer neddempet. Vakre naturskildringer veksler med nesten pyntelige sujetter. Mest fascinerende er Dvoráks evne til stemningsskildring, som suger deg inn og holder deg fast, mest som i eventyrlig tablåer.

Rattle og Berlin-filharmonien gir valuta for pengene, klangvakkert og stramt i grepet på én og samme tid.

Men hører du på hva Nikolaus Harnoncourt gjorde i nøyaktig det samme repertoaret med Concertgebouw for to år siden på Warner, blekner Rattle en smule. Harnoncourt makter å skape en større klang, som liksom blusser opp og omslutter deg. Mer som et eventyr, om du skjønner hva jeg mener.

OGSÅ DEUTSCHE GRAMMOPHON er ute med gamle kjenninger, i ny musikkserien «20/21». Luciano Berio står på programmet, med en av sine største hits, orkesterverket «Sinfonia» fra 1968 (orkesterverket hvor en av satsene består i løpende musikalske kommentarer til scherzoen i Mahlers Oppstandelsessymfoni). I tillegg byr utgivelsen på Berios siste store orkesterverk, «Ekphrasis» fra 1996.

Mer overraskende er det at Göteborg-symfonikerne står for spillet, under legendariske Peter Eötvös , en førstehånds kjenner av den nye musikken, også gjennom sitt eget virke som komponist. Men her altså som dirigent for Göteborg-orkesteret.

De for sin del turnerer utfordringen aldeles utmerket. Under Eötvös fornemmer vi hvordan orkestret evner å musisere, og ikke bare få notene på rett plass. Det gir innspillingen et fortrinn foran flere av de andre som foreligger, fordi den klarer å blande analytisk skarphet med orkestral vellyd. Velklangen får ta ut alt sitt, men balanseres også lydhørt mot betydningsspillet, slik at Beckett-teksten og alle de eksplisitte henspillingene på mye kjent musikk kommer gjennom, men uten å forseres.

Slik får Eötvös formidlet hvor lekende Berio evner å omgås det store orkesteret, og lar oss fornemme fryden i det store apparatet.

DET ER EN FRYD å høre Solomon i Beethovens hammerklaversonate og den aller siste, op 111, også, i innspillinger fra begynnelsen av 50-tallet.

Innspillingene er legendariske, og her hører vi hvorfor. Solomons sikkerhet setter liksom musikken fri, lar den gå ut i samklangens ytterste regioner, og enda litt lenger. Slik klinger verkene som om de var helt nyslåtte.

Det er en reise verd.