SIKKERHETSPOLITIKK: Jens Stoltenberg som statsminister under toppmøtet i anledning NATOs 60 års jubileum i Strasbourg i Frankrike og Kehl i Tyskland i 2009. Dengang var det drama til siste slutt omkring valget av Anders Fogh Rasmussen. Foto: REUTERS / Scanpix / Fabrizio Bensch
SIKKERHETSPOLITIKK: Jens Stoltenberg som statsminister under toppmøtet i anledning NATOs 60 års jubileum i Strasbourg i Frankrike og Kehl i Tyskland i 2009. Dengang var det drama til siste slutt omkring valget av Anders Fogh Rasmussen. Foto: REUTERS / Scanpix / Fabrizio BenschVis mer

Mot Putin nytter bare en sterk politisk NATO-leder

Igjen må forsvarsalliansen NATO tenke nytt fordi verden endrer seg, og da kreves det en samlende leder med mer politisk enn militær forstand.

Kommentar

Idet NATO skal velge sin fjortende generalsekretær har forsvarsalliansen plutselig fått ei akutt krise på hjemmebane, samtidig som man trekker styrkene tilbake fra et mindre vellykket og tolv år langt felttog på bortebane. Krim-krisa endrer Europa. Krigen i Afghanistan har gitt alliansen en god del erfaringer som slett ikke frister til gjentakelse. Det samme gjelder i enda sterkere grad krigen i Irak, hvor noen, men ikke alle, NATO-land deltok.

NATO trenger en sterk og samlende politisk leder idet uro brer seg i Europa, som er alliansens kjerneområde, og idet alliansen omsider «vender hjem» fra et krigstokt i fjerne og ugjestmilde trakter. Det er politisk styring som trengs. Og det er ikke alltid like lett, ei heller å samle medlemslandene om en felles politikk og strategi.

Noen toneangivende land, alliansens mektigste, ser ut til å ha funnet denne lederen i Norges tidligere statsminister, Jens Stoltenberg. Men utfallet av dette valget er ikke gitt før det foreligger. Vi har minnet om det før, og gjentar igjen, at tidligere valg har bydd på overraskelser i siste liten. Medlemslandene spriker og har ulike forsvarsbehov, og valget krever samstemmighet.

Naturligvis finnes det ingen «perfekt» generalsekretær for NATO. Men det finnes flere som godt kunne fylle vervet. Noen mener Stoltenberg mangler sikkerhetspolitisk erfaring. Som statsminister kunne han alltid hente råd og hjelp om dette hos Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide. Men det kan han også gjøre om han blir generalsekretær i NATO. Dessuten vokser sikkerhetspolitiske rådgivere nærmest på trær; de fleste av dem ville nok føle seg beæret over å gi sine (sprikende) råd til generalsekretæren i NATO.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da hans far, Thorvald, overtok Forsvarsdepartementet i Norge trakk noen fram hans manglende militære erfaring. Men han svarte bare at det var mer enn nok generaler der med erfaring. Det samme ville gjelde for sønnen.

Noe helt annet er hva Stoltenberg brenner for og gleder seg over å jobbe med politisk. I utlandet har det vært helse, utvikling, miljø og deri også klima, med hans sosialøkonomiske utdanning som en slags «realismens prøve på bærekraft». Ville han trives blant en hærskare av nokså pompøse og avgjort egenrådige generaler og admiraler i NATO? Generalsekretæren må dessuten tjene viljesterke og uenige stats- og regjeringssjefer. Men denslags er han vant med som statsminister.

Som sosialøkonom og tidligere finansminister er Stoltenberg flink med statsbudsjetter. Etter slutten på Den Kalde Krigen, og ikke minst nå i økonomiske krisetider, har mange medlemsland tatt ut en «fredsgevinst» i form av barberte forsvarsbudsjetter. USA betaler en uforholdsmessig stor andel av forsvaret av Europa. Dette er blant de store utfordringene i NATO, ikke minst i lys av Russlands handlinger i Ukraina.

De akutte politiske utfordringene nå ligger langs NATOs østgrense og i Ukraina. I en form for hybris ville USA under president George W. Bush innlemme Georgia i NATO. Russland svarte, og denslags drømmer er knuste. Nå har Russland erobret halvøya Krim i Ukraina med forkledde «soldater uten land». Grenser i Europa er endret med våpenmakt. Russerne i Transnistria i Moldava vil også slutte seg til Russland.

Hva er i ferd med å skje? Folkeretten og inngåtte traktater, frukten av årelangt diplomati, settes til side av et Russland, som føler seg fornærmet og vil vise sin styrke. Dette gjør det åpenbart lettere for Vestmaktene, altså NATO, å finne en meningsfylt sikkerhetspolitisk rolle. Men så må man finne en felles politikk og sette seg mål og utarbeide en strategi for å nå målene.

Hvordan skal det framtidige forholdet til Russland være? Skal man, og i fall hvor, sette ei grense for hvor langt vest i Europa russisk makt skal nå? Hvor langt østover er det tjenelig å utvide NATO? Det samme gjelder for øvrig for EU på et annet plan. Da blir det et underordnet spørsmål hvor mange militære bataljoner som trengs for å sikre disse målene.

Det er derfor NATO nå trenger en sterk og samlende politisk leder.

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV HALVOR ELVIK