Mot rasisme - for hvem?

Denne bokas største fortrinn er at den er kort. Dessuten er den utvilsomt velment. Dette er likevel ikke nok til å gjøre den virkelig nødvendig, sitt viktige emne til tross.

Hva er rasisme? Hvem kan egentlig svare utfyllende på dette spørsmålet, uten dermed å snevre sitt tema inn på det mest utilbørlige? Tahar ben Jelloun - marokkanskfødt franskmann, forfatter og far - unngår denne fallgruven. Han ønsker å forklare rasismens forutsetninger og uttrykk for sin datter, og gjør dette gjennom en åpen og gjensidig samtale. For øvrig skal han ha ros for å ta til orde for strykningen av det befengte og utdaterte ordet «rase» i moderne språkbruk. Så langt alt vel.

Pedagogisk

Boka er imidlertid skrevet med allmennpedagogiske mål for øyet, siden «kampen mot rasismen begynner med oppdragelsen. Det går an å oppdra barn, ikke voksne». Forfatterens uttalte målgruppe er barn mellom åtte og fjorten år, og dessuten deres foreldre. Disse vil altså - i likhet med Tahar ben Jelloun selv - kunne bruke teksten i sin egen barneoppdragelse, slik at den kan bli et anti-rasistisk hjelpemiddel for både gammel og ung. Og nettopp her ligger bokas svakhet. For til tross for de uttalte, gode hensikter, spør man seg likevel hvilken gruppe forfatteren egentlig henvender seg til. Vil f.eks. et ti år gammelt barn kunne lese denne boka alene, med virkelig utbytte? Antakelig ikke. Til det er teksten tross alt for avansert, nesten svakt akademisk til tider: «En rasist er en som under påskudd av ikke å ha samme hudfarge, samme språk eller samme måte å feire på, føler seg bedre, eller skal vi si overlegen, i forhold til en som er annerledes.» Men greit nok, da er det voksne og barn som skal bruke den sammen. Neste spørsmål blir da: hva slags type voksne? Satt på spissen kan man se for seg ulike varianter.

Ordinært

Vil en rasist lese en bok av denne typen med sitt barn? Neppe. På den annen side finnes det mennesker uten noe bevisst forhold til begreper som rasisme, toleranse, likeverd, osv. Er boka ment som et hjelpemiddel for foreldre av en slik uopplyst, umælende type? Skal disse, som ikke har vist ansvar tidligere, komme til å forandre seg etter oppmuntring fra en liten bok med et relativt ordinært, humanistisk budskap? Det er nærliggende å mene at det vil være behov for langt mer enn som så, for foreldre som på egen hånd ikke greier å lære bort noe så grunnleggende som menneskeverd. Til slutt har man de engasjerte, oppegående foreldre. Disse {ndash} som vil ha brukt både tid og krefter på moralsk fostring for sine barn - må vel kunne antas å ha valgt sine egne, personlige ord i samtaler om rasismen. Nettopp Tahar ben Jelloun selv vil antakelig være enig i at ens egne ord er de beste. For ens egne barn, vel å merke - ikke nødvendigvis for andres.

Berettigelse?

Så hvem, om noen, trenger denne boka? Skolen muligens, men også der burde det samme budskapet kunne formuleres minst like godt på andre måter. Forhåpentligvis også mer originalt. For selv når budskapet er så inderlig og udiskutabelt riktig som i dette tilfellet, trenger en tekst likevel en berettigelse. Ikke nødvendigvis i rasjonell, målrettet forstand - men for å unngå en bøkers skjebne verre enn døden, verre enn slakt - nemlig å framstå som litterært unødvendig. Forlaget opplyser riktignok at ben Jellouns bok har vakt mye oppmerksomhet, og det er jo gledelig - på temaets vegne. Oppmerksomhet om anti-rasisme er jo på sin plass. Men det gjør altså ikke denne boka noe bedre, isolert sett. Den gode vilje er faktisk ikke alltid nok.