HØYT SPILL: Stortingsrepresentant Hans Olav Syversen og KrF-leder Knut Arild Hareide la fram sitt alternative statsbudsjett for 2015.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
HØYT SPILL: Stortingsrepresentant Hans Olav Syversen og KrF-leder Knut Arild Hareide la fram sitt alternative statsbudsjett for 2015.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Mot tiårets budsjetthriller

I åtte år gjespet vi av opposisjonspartienes alternative budsjettforslag. Nå behandler mediene dem som politiske eksplosiver.

Kommentar

Det blir spennende å se hvor mye Kristelig Folkeparti og Venstre får flyttet på i regjeringens opprinnelige forslag til statsbudsjett. Fredag la KrF fram sitt alternative budsjett, som blir oppfattet som en krigserklæring mot den blåblå regjeringen.I morgen vil også Venstre gripe til våpen med sitt forslag.

Begge partier har opinionen og meningsmålingene i ryggen. Høyres og Frp's dramatiske fall på meningsmålingene gir mellompartiene økt styrke, ihvertfall moralsk. Mange av deres forslag til endringer i budsjettet vil trolig bli møtt velkommen av folk flest.

Sentrumspartiene sitter på midten i Stortinget. Eller på vippen, som vi ofte sier. Står de sammen, kan de avgjøre både hva slags budsjett som blir vedtatt og, i teorien, hva slags regjering vi har etter jul. De færreste tror imidlertid at de to "samarbeidspartiene" vil drive et så høyt spill at de setter regjeringens liv i fare. Men de vil bruke den teoretiske muligheten for hva den er verdt og selge seg dyrest mulig.

Dermed får de presentert sin egen politikk i sterkt flomlys. Og skulle et av mellompartiene sette prisen for samarbeid for høyt, kan det hende det andre er villig til å la seg kjøpe. Trolig er begge villige for en passelig pris.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spørsmålet er hva som etter forhandlingene blir igjen av regjeringens budsjett, og av KrFs alternativ og av Venstres. Ingen av dem vil få flertall for alt. Mest interessant er hva som skjer med budsjettets sosiale profil, hvor mye av skattelettelsene som overlever, og hvor mye grønnfargen blir skjerpet.

Under Jens Stoltenbergs åtte år som statsminister var det mest spennende på dette tidspunktet i budsjettprosessen om det ville bli endringer overhodet. Når regjeringen presenterte sine budsjetter, var de sikret flertall i Stortinget. Nå blir det reelle forhandlinger på død og liv, der medier vil bli brukt og misbrukt, der anonyme kilder vil boltre seg, der mulige løsninger kan testes, uten at sentrale politikere vil forplikte seg før alt er klart. De neste ukene vil også være Ap's, SV's og Senterpartiets besøkelsestid. De vil hale og dra i mellompartiene, lokke og true.

De rødgrønne partiene ber regjeringens støttepartier se mot venstre. Ap's Marianne Marthinsen har et poeng når hun påpeker av KrF og Venstre nå må bruke store krefter for å forhandle fram politikk som de allerede har flertall for i Stortinget. "Hadde de kommet til oss, ville de fått en enklere jobb", sier hun. Det har hun trolig rett i, men de ville jo så gjerne bytte regjering, Venstre og KrF.

Forhandlerne i de fire borgerlige samarbeidspartiene har trolig en strategi for hvordan de skal takle pressens mange forsøk i dagene som kommer på å få lekkasjer fra de indre rom. I utgangspunktet står regjeringspartiene, KrF og Venstre langt fra hverandre. Med sine budsjettdokumenter har de inntatt sine posisjoner. KrF har foreksempel strøket mange milliarder i skattelettelser og skryter av å ha omdisponert 18-19 milliarder i regjeringens budsjett. Venstre vil utvilsomt foreslå grønne tiltak som vil koste flesk. Mye tyder på at Venstre kan gå med på lettelser i formuesskatten dersom den innrettes annerledes. Det kan skje dersom man øker bunnfradraget i stedenfor å redusere skattesatsen.

Uansett: Etter et par uker vil aktørene trolig komme ut av sine skap, svette og lykkelige, med beskjed om at "et godt budsjett er blitt enda bedre". Hadde de vært tøffe, det påståtte "tullepartiet" KrF og det "vinglete" Venstre, hadde de stått på sitt og bevist at norsk politikks tyngdepunkt befinner seg i sentrum og ikke langt ute på den blå flanken.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook