Mot til å hylle livet

Julefortellinger om mennesker på vippen.

BOK: Levi Henriksen fikk visstnok ikke napp hos forlagene før han omdøpte novellene i debutsamlingen til fortellinger. Samme merkelapp bruker han på «Bare mjuke pakker under treet», som er hans tredje samling med fortellinger.

Betegnelsen er treffende: Levi Henriksen er i større grad en liketil og folkelig forteller enn en kresen stilist. I årets bok er virkemidlene nedtonet, og Henriksen framstår som en mer dempet forteller enn tidligere. Men litt komisk karslig, det er han fremdeles.

Trofast

Miljøet er gjenkjennbart. Den fiktive bygda Skogli er fremdeles arenaen for mange av historiene, selv om Henriksen også gjør noen avstikkere til Amerika. Pinsemenigheten Eben Ezer har en mindre sentral plass, men gudstroen er like viktig. Fortellingene bindes sammen av julehøytida.

Henriksen forteller om den vansirete mannen som lever for desember, da han er nisse på stedets kjøpesenter. Og han forteller om enkemannen som feirer jul med døtrene og vurderer å avslutte det hele - for alle tre.

Størst kontrast til den velkjente rammen er fortellingen om soldaten som julaften 1808 deserterer i krigen mot svenskene.

På vippen

Fortellerne er ofte menn. Menn som føler seg fremmedgjort i forholdet til kona, utilstrekkelige i forhold til barna, eller avsondret på annet vis. Tilhørighet, eller mangel på det, er fremdeles et sentralt motiv i forfatterskapet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Personene er ofte på vippen mellom å finne en unnskyldning til gi opp eller å begynne på nytt.

Henriksen tar i enkelte av fortellingene også barnets og kvinnens perspektiv og språk, med noe vekslende hell. En av de fineste historiene handler om en kvinnelig juletreselger som inviterer en alkoholiker inn i campingvogna. Det er ikke gitt hvem som har mest å gi.

Henriksen er trofast mot sted og tematikk. Også blikket er som før; åpent og mildt. I fjorårets roman, «Snø skal falle over snø som har falt», var det rettet mot dem som det blir «noe av på tross av, ikke på grunn av».

Nå tar Henriksen i forsvar de som gir opp: «Det er mange som påstår at det er altfor lett å gi opp. Tullprat. Det er lettere å sette det ene beinet foran det andre og så skrangle seg gjennom nok en dag. Det krever mot å la være.»

Kjærligheten mellom mann og kvinne, foreldre og barn, løper som en rød tråd gjennom samlingen. En av de vakreste fortellingene handler om livslang hengivenhet. Men den svermeriske karsligheten som ligger i bunn når disse emnene berøres, blir av og til litt komisk.

De mannlige fortellernes velutviklede maskuline instinkter får lett et melo-pompøst uttrykk. Det er «ikke bra for en mann å være så lenge uten sin kvinne», tenker en av dem. I et tilbakeblikk på en fisketur i Alaska kommer det urmaskuline til uttrykk slik: «Jeg bare var. En mann av øyeblikket. Eller kanskje ikke en mann. Et dyr. En diger grizzly.»

Mer dempet

Klisjeer og floskler («han var en ulykke som ventet på å skje») dukker opp med jevne mellomrom, men alt i alt er Henriksens språk strammere og mindre maksimalistisk enn tidligere.

De mange og ofte svulstige, poetiske sammenlikningene som preget fjorårets bok, er nesten fraværende her. Uttrykket er mer dempet. Særlig siste halvdel av samlingen gir et stabilt og godt inntrykk.

Henriksen beveger seg trygt i sitt litterære univers og han tør mye. Han er ikke redd for sentimentalitet og store ord. Livet er stort, synes fortellingene å si. Av og til plumper han uti i ren og skjær iver, men stort sett er dette fine fortellinger som løftes av åpne og gode avslutninger