PÅ LILLEHAMMER: To japanske forfattere. Hiromi Kawakami (60) til venstre og Hiromi Itó (62). Foto: Nina Hansen/Dagbladet
PÅ LILLEHAMMER: To japanske forfattere. Hiromi Kawakami (60) til venstre og Hiromi Itó (62). Foto: Nina Hansen/DagbladetVis mer

Norsk Litteraturfestival

Møt to diktere fra Japan som heter Hiromi

En skriver om å pule og føde, den andre om sake og stillferdig kjærlighet.

LILLEHAMMER (Dagbladet)

De heter Hiromi til fornavn, begge to, og tilhører den samme generasjonen japanske diktere. De har møtt hverandre før, ikke i Japan, men på en litteraturfestival i Ottawa. Nå er de på Lillehammer, som ledd i en storstilt satsing på japansk litteratur under Norsk Litteraturfestival.

Hiromi Ito (62) er en eksplosiv poet. Da hun debuterte på slutten av 1970-tallet, frigjorde hun språket og beskrev seksualitet og kropp på en måte ingen hadde gjort før, i ordkladeiser fylt av tabuord og sanselighet. Hiromi Kawakami skriver underfundige romaner om det moderne livet, ofte forsynt med lett surrealistiske innslag.

Hiromi Ito har to bøker ute på norsk, «Eg er Anjuhimeko» og «Ete, pule, drite, føde, drepe, blø». Hiromi Kawakami er aktuell med romanen «Merkelig vær i Tokyo», en bestselger i Japan, oversatt til 19 språk. Begge er med i antologien «Knakketiknakk», med innslag fra 35 forfattere.

Hiromi Ito forteller at hun var en hardt plaget 18-åring da hun forsøkte seg med poesi for første gang.

–Jeg var utrolig stressa. Helt nedslått. Jeg var plaget av spiseforstyrrelser. Jeg hadde problemer med å være fanget i en kvinnekropp. Med å ta studenteksamen. Med alt. Så tok jeg et poesikurs. Læreren var fantastisk. Det vil si, han var en vanlig, middelaldrende mann. Men i mine øyne var han vakker og skinnende. Han så språket mitt og oppfordret meg til å fortsette. Jeg skrev og skrev. Klarte ikke å stoppe.

Dette ble begynnelsen på en enestående karriere, overdrysset med priser og et rykte som dristig og våggal.

–Gjennom diktene kjempet jeg for å være kvinne. Jeg tok i bruk masse tabuord, skrev alt rett ut. Fitte. Pule. Drite. Beskrivelser av seksualitet. Jeg leste amerikansk poesi. Allen Ginsberg var forløsende. Jeg oversatte også en svensk-amerikansk poet som het Siv Cedering Fox. Hun skrev alt rett ut. Jeg lærte å ikke skamme meg over å sette ord på ting.

–Får tabuord en ny betydning nå de brukes i et dikt?

–Kanskje. Jeg brukte ikke disse ordene til hverdags. Bare i diktene.

–Hadde de en sjokkeffekt på japanske lesere?

–Utvilsomt. Jeg ble en slags stjerne. Den gangen var jeg ung og vakker. Jeg ble gravid og skrev om det også. Om å føde og oppdra barn. Om fødselsdepresjoner og aborttanker. Slik ting hadde ikke vært tema i poesien tidligere.

Hiromi Ito snakker om livet som et råmateriale for diktningen. Hun sier at hun alltid har ligget litt foran sin tid, tatt opp temaer før de ble trendy; kvinnelighet, vanskelig oppvekst, seksualitet, spiseforstyrrelser, oppdragelse av vanskelige barn, depresjon, nervesammenbrudd. Hun har vært igjennom alt sammen. Ito ser seg selv en «kanarifugl i gruven», den som blir sendt ut for å sjekke om lufta er farlig.

HIROMI ITO er fra Tokyo. Hun er født i 1955, og debuterte som poet i 1978. De siste tjue åra har hun bodd i Encinitas i California. Men hun har også hatt tilhold i Kumamoto, i det sørlige Japan. Hun har utgitt rundt 13 diktsamlinger. På norsk har forlaget H//0//F utgitt to diktsamlinger, «Ete, Pule, drite, føde, drepe, blø» og «Eg er Anjuhimeko». Ito har fått en rekke viktige priser i hjemlandet.
HIROMI ITO er fra Tokyo. Hun er født i 1955, og debuterte som poet i 1978. De siste tjue åra har hun bodd i Encinitas i California. Men hun har også hatt tilhold i Kumamoto, i det sørlige Japan. Hun har utgitt rundt 13 diktsamlinger. På norsk har forlaget H//0//F utgitt to diktsamlinger, «Ete, Pule, drite, føde, drepe, blø» og «Eg er Anjuhimeko». Ito har fått en rekke viktige priser i hjemlandet. Vis mer

Her er et utdrag fra «Ete, pule, drite, føde, drepe, blø»: «kvinne, barn, mann, elske, pule, drite, føde, drepe, blø, bli kalt pus, pus, symmetriske relasjoner, kjærlighetsbrev, flørt, mor-og-datter, asymmetriske relasjoner, kroppspress, selvdisiplin, melankoli, fornuft, kurtise, puling, inderlig, fremmedgjort, på den måten, fullbyrdet, ensomt, hengiven sex, ambivalent sex, spise hengivent, spise ambivalent, la være å spise, la være å tenke på mat, la være å tenke på averotiserte nakne kropper blant rotfrukter og skestykker, trengsel, hemmelige seksuelle møter uten skam, med litt skam likevel»

Alle skriver om sånt nå, mener Hirmoi Ito. Tabuemnene er blitt en del av samtidsdiktningen.

–Men jeg var først. Jeg vil hele tida videre. Det gjelder til enhver tid å kjenne grensene for språket. Og bryte dem.

På 1990-tallet dro Hiromi Ito til California. Hun hadde truffet en mann. Hun sluttet å skrive poesi. Hun var utilpass, kjente ingen. Kunne ikke engelsk. Hun beskriver det å flytte til USA som et slags selvmord.

–Jeg begynte å skrive en spalte for et japansk magasin. En brevspalte der kvinner sendte inn problemene sine. Slik fikk jeg kontakt med en masse damer fulle av smerte og problemer. Ved å forholde meg til dem levde jeg mange liv.

–Hadde du noen gode svar?

– Tror det.Det var som å skrive poesi. Eller snarere: Det var nøyaktig det samme.

For tre år siden døde Hiromis samboer. Nå er hun tilbake i Japan. Hun leser klassisk litteratur fra 1200-tallet og skriver lange, poetiske fortellinger. Alt annet enn haikudikt. Hun har aldri lest et ord av Haruki Murakami.

Det har derimot Hiromi Kawakami, som med sine fortellinger er blitt sammenlignet med mannen folk først og fremst forbinder med japansk litteratur.

–Jeg liker ham. Språklig skriver han i den korthogde, hardkokte sjangeren. Han er lett å forstå. Enkelte japanere sier at han er for vestlig, men jeg er ikke enig. Plot’ene hans er alltid originale. De er bare hans. Jeg liker ham. En annen favoritt er Kobo Abe. Jeg tror Murakami også liker ham.

Kawakami drømte om å bli forfatter i 15 år mens hun stiftet familie og fikk barn.

–Tida strakk ikke til. Likevel hendte det noe i denne ventetida. Jeg leste masse. Jeg har alltid likt eventyrlig litteratur, Tolkien, Narnia og Mummitrollet da jeg var yngre. Siden science fiction av Vonnegut Jr., Ballard og Dick. Og magisk realisme. Marquez og Borges. Surrealisme.

–Hva betyr tittelen på romanen din, «Merkelig vær i Tokyo»?

–Det vet jeg ikke helt. Da jeg leverte den, het den «Lærerens dokumentveske». Men da den ble oversatt, fikk den ny tittel. Jeg spurte hvor den kom fra, og fikk til svar at setningen står i boka. Jeg husket ikke det i det hele tatt. Men jeg liker tittelen.

Romanen handler om en 38 år gammel kvinne som over et glass sake møter sin tretti år eldre lærer og får en stadig nærmere kontakt med ham.

HIROMI KAWAKAMI er født i 1958. Hun debuterte i 1994 med noveller. I 2001 utga hun romanen «Merkelig vær i Tokyo», som er utgitt på Press Forlag. Den fikk den prestisjetunge Tanizaki-prisen og er oversatt til 19 språk.
HIROMI KAWAKAMI er født i 1958. Hun debuterte i 1994 med noveller. I 2001 utga hun romanen «Merkelig vær i Tokyo», som er utgitt på Press Forlag. Den fikk den prestisjetunge Tanizaki-prisen og er oversatt til 19 språk. Vis mer

–En kjærlighetshistorie. Det var egentlig ikke meningen, men slik ble det. Uventede ting skjer alltid mens jeg skriver. Det er bra, ellers ville det vært kjedelig. De drikker sammen. På en hyggelig måte. Jeg liker selv å drikke sake. Det handler om en rolig og fredelig form for kjærlighet, ikke en heftig forelskelse. De kjenner en egen form for ro, en lykke som gir dem fred.

–Kjenner du deg som en del av en japansk diktertradisjon?

–Japansk litteratur er en sakteflytende utvikling. Den ene epoken bygger på den andre. Alt beveger seg og er i endring. Noe dør, og noe nytt fødes. Det er som med livet. Når det er over, er alle like.

Det er et merkelig vær over Lillehammer. En intens varme som gir følelsen av at kloden er forrykket slik at Mjøsa er blitt til Middelhavet.

–Jeg er litt forundret, sier Kawakami. - Jeg har hatt en forestilling om Lillehammer som hyllet inn i frost, snø og is. Nå er det varmere her enn i Tokyo. Min eneste oppfatning av denne byen stammer fra OL. Jeg satt klistret til skjermen i 1994. Sport er det vakreste jeg vet. Som ballett.

–Hvem heier du på?

– Japan, hvis det er noen med. Hvis ikke, heier jeg alltid på Norge.