Mot verdens undergang

Friskt og oppfinnsomt med noen sjangertilbakeslag fra ung engelskmann.

BOK: Dette er en delt anmeldelse. Jeg kan ikke gi noen entydig dom over «Skyatlas». De som ikke vil bruke tid på å lese en slik anmeldelse, kan slutte nå. Til de andre: «Skyatlas», av den engelske forfatteren David Mitchell, er et mangfoldig og voluminøst verk, med en oppfinnsomhet og ambisiøsitet som imponerer. Samtidig er det et ujevnt verk, både språklig og narrativt; forfatteren velger å leie med seg noen kameler inn for at romanen skal gå opp narrativt.

Framtida

Romanen er lagt opp med seks historier, som foregår i forskjellige tidsepoker. Til hver epoke har Michell valgt tidsriktige sjangerfortellinger. Boka åpner med et utdrag fra en dagboks-sjøroman som foregår i Oseania på midten av attenhundretallet. Deretter følger en engelsk brevroman fra mellomkrigstida, og slik går vi videre til vi befinner oss i et framtidig århundre, og er med på en kloneodyssé som utvikler seg til en sciencefictionthriller i tråd med filmen «Blade Runner» Endetidsvisjonen er det også gjort plass til, med en slående og tilsynelatende svært så primitiv jeg-forteller. Mitchell har flere mål med «Skyatlas». To er å fortelle med stort overskudd og bygge en original struktur, et er å si noe viktig om hva vi er i ferd med å gjøre med sivilisasjonen vår og naturen, et annet er å boltre seg som kjenner av litterære sjangervarianter.

En sirkel

For at hver enkelt av delene ikke skal stå alene, tar Mitchell med elementer fra forrige del over i den neste, og utvikler dem videre der. Enkelte ganger fungerer det, men ofte virker overleveringene påprakket teksten; det ser ut til at den episke tråden skal være med, uansett hvor tynn den er. Jeg kan ikke se at romanen ville blitt dårligere med hver del isolert, uten innblanding fra en brevroman eller det burleske og fremmedgjørende metaromanutdraget om en uheldig engelsk forlegger, kalt «Timothy Cavendish\' redselsfulle prøvelse». Romanen er lagt opp til en sirkel, men kronologisk avsluttes «Skyatlas» med «Slooshas vadeste og alt etterpå». I denne delen er handlingen flyttet x antall år inn i framtida, etter det store «Fallet». Alle former for avansert sivilisasjon har brutt sammen, etter noe som kan være en naturkatastrofe, eller en verdenskrig, eller begge deler. Dette utdraget, lagt i den oseaniske øyboerens Zachrys munn, er sjeldent rått og så lavfolkelig forvridd at bare de første fem linjene forteller oss at noe alvorlig galt må ha skjedd med menneskeheten.

Krumspring

Hvis man kan tenke seg Faulkners hillbillyvariant paret med språket i «Clockwork Orange», er vi i nærheten av sosiolektet. «Adam fådde seg dødssjokk, så safta rann ut a\'n». Store deler av denne teksten er en fryd å lese, med neologismer én masse og syntaktiske krumspring. Zachry og hans stamme lever i uvitenhet og overtro, men gjennom et møte med en av de fem gjenværende opplyste menneskene på kloden får vi vite i korte glimt hva som må ha gått galt de siste hundre og noen år, uten at Zachry og hans like forstår stort av det som sies. David Mitchell har klekket ut et snedig bygg, og lykkes i store deler av romanen med å finne et språk som står i de forskjellige uttrykkene; det sirlige og utførlige attenhundretalls-språket, overklassekynisk og kortfattet kunstferdig i «Brev fra Zedelghem» hvor en aristokratsønn som har brutt med familien sin drar til Belgia for å svindle til seg komposisjoner fra en tilbaketrukket og eksentrisk komponist, eller, som sagt, med «Slooshas vadeste».

Action

Når prosjektet til tider svikter, er det fordi Mitchell noen steder vil toppe avslutningene med action. Det er ikke sterkt eller spennende eller interessant når historiene ender opp med klassiske skuddløsninger. Med voldsomhetene og det sentimentale godt/dårlig henfaller Mitchell til pastisj og populærlitteratur. En annen diskusjon er verdigrunnlaget i romanen; dens iboende moralisme, som jeg opplever som for selvsagt og ufarlig, med kapitalistiske skurker og ensomme heroiner på jakt etter råttenskapen. Det er mulig at kvinnene skal redde oss i vår videre eksistens som art, men det er sjarlatanen Frobisher i «Brev fra Zedelghem» som interesserer meg. Så er det sagt. Jeg både liker godt og liker ikke noe videre denne romanen. Men det kan sikkert David Mitchell og leserne av «Skyatlas» leve med. Oversetteren Stian Omland må ha hatt en stri tørn. Det er ikke alle løsninger som fungerer på norsk, men det språklige spennet er så stort og krevende at han skal ha ros for arbeidet.