NY DOKUMENTAR: «Under the Influence» følger Keith Richards under innspillingen av hans nye plate, og i mange tilbakeblikk på musikken som formet ham. Filmen har premiere fredag 18. september. Foto: Netflix
NY DOKUMENTAR: «Under the Influence» følger Keith Richards under innspillingen av hans nye plate, og i mange tilbakeblikk på musikken som formet ham. Filmen har premiere fredag 18. september. Foto: NetflixVis mer

Motbeviser teorien om at det ikke kan gro mose på en rullestein

Mest gammel moro i ny Netflix-dokumentar om Keith Richards.

Det er vel ikke mange av rockens ikoniske figurer som er mer overmodne for et biografisk filmportrett enn Keith Richards. Alle som har lest den fine selvbiografien «Life» vet at Richards er en langt skarpere og bedre historieforteller enn hans noe sløve, slurende framtoning kan skape inntrykk av.

Samtidig vet alle som nylig har hørt ham rakke ned på rapmusikk at gamle Keef er en reaksjonær og noe trangsynt herre på 71, som nok forstår seg atskillig bedre på fortida enn på samtida.

Så er det da heller ikke samtida det handler om i nevneverdig grad i en ny Netflix-eksklusiv biofilm om Richards. Den er signert Morgan Neville, som vant en Oscar for «20 Feet from Stardom», en meget fin dokumentar om musikindustriens underkjente koredamer og -menn.

Neville følger riktig nok innspillingen av Richards nye (og etter alle solemerker temmelig kjedelige) soloalbum, men ellers handler det - forsåvidt rimelig nok - mest om fortida. Fra første scene, der Richards koser seg med Little Walters «Blue and Lonesome» på platespilleren, legger regissøren seg på en uhemmet tilbakeskuende linje.

Det framgår jo også av den dobbeltbunnende tittelen. «Under the influence» betyr vanligvis å være ruspåvirket, som i «driving under the influence», og det er jo ikke fritt for at Richards har vært det en del. Men man kan ogå være påvirket av andre ting, og Nevilles fokus er Richards' musikalske dannelsesreise, og hvordan hans personlige musikalske utvikling og utviklingen av rocken langt på vei var én og samme ting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er historisk sus over å se Richards med lp-platene Mick Jagger hadde under armen en av de første gangene de møttes, to på den tida meget eksotiske musikalske identitetsmarkører som forseglet vennskapet og alt som skulle følge; «Rockin at the Hops» med Chuck Berry, og «Best of Muddy Waters».

Det er gode minner: Smilet til Richards er et hvitt flerr av kjøpetenner i den rynkete maska.

Senere følger vi ham på mimretur til Chess-studioet i Chicago, der han mimrer om Muddy Waters og møter et annet gammel forbilde; Buddy Guy. I likhet med mange av sine samtidige kan ikke Guy få takket nok for at disse bleike, tynne engelske ungguttene gjorde det de svarte forbildene ikke kunne gjøre selv: Å løfte bluesen et stykke opp mot sin rettmessige status som en av de store amerikanske kunstformene.

Så bærer det til Nashvllle og den gamle Grand Ole Opry-salen, samt litt mimring om vennskapet med countrylegenden Gram Parsons, og senere igjen videre til arkivopptak under jamming med lokale reggaestørrelser i Richards' hjem på Jamaica.

Slik etableres noe de fleste med et minimum av interesse trolig visste ganske godt fra før; at Richards' personlige smak, The Rolling Stones' musikalske identitet og utviklingen av rocken som sådan i stor grad skjedde gjennom en fusjon av blues og country - samt at reggae er Richards' tredje store musikalske lidenskap.

Om sammensmeltingen av blues og country til rock'n'roll sier Richards, med kledelig ubeskjedenhet, at det var moro å først observere utviklingen på nært hold, så å være med på den, og så å bli konge av den.

Neville følger de fleste av musikkdokumentarens konvensjoner, med klipp mellom hovedpersonen i nåtid, gjerne filmet bakfra mens han rusler stivbeint rundt på eiendommen, riffing på kassegitaren, innspilling i platestudioet, ekspertkommentarer fra assorterte «talking heads», samt arkivmateriale. Det kommer noen gullkorn fra vennen Tom Waits, som vi også får se i studio med Richards mens de jobber på en låt de har skrevet sammen. Det er gøy å se The Stones sitte beundrende på scenegulvet etter at de har skaffet blueslegenden Howlin' Wolf hans første TV-opptreden i 1965, og å se Richards krangle med sin gamle helt, den visstnok notorisk usympatiske Chuck Berry, under innspillingen av dokumentaren «Hail! Hail! Rock'n'Roll» i 1987.

Men favorttklippet er noen herlige minutter jeg aldri har sett tidligere fra innspillingen av «Street Fighting Man» i Olympic Sound Studios i London i 1968. Tilbake i vår tid finner Richards' gitartekniker fram den gamle kassettspilleren som ble brukt til å ta opp Richards' kassegitar på fult volum, og så spytte den ut igjen til miksebordet med den forvrengte lyden som langt på vei gjør låta. Slik dypnerding om Richards som gitarist kunne det gjerne vært mye mer av i filmen. 

Noen Stones-dokumentar er dette absolutt ikke. Bandet nevnes et par ganger i forbifarten som Richards musikalske «hjem», og som noe det ellers er bra å ta lange pauser fra. Det til tider meget anspente forholdet mellom Richards og Jagger nevnes så vidt. «Vi er brødre, og brødre krangler av og til», sier Richards.

Man merker seg at Jagger ikke snakker i filmen, ei heller noen av de andre Stones-medlemmene.

Det er fint å ha Richards' værbitte ansikt i tv-ruta, men dette ikke en film som går særlig tett på sitt subjekt. Ei heller på de nærmeste rundt ham. Kona, Patti Hansen, som Richards har vært gift med i 30 år, dukker så vidt  opp i et par scener, men omtales ikke engang ved navn i filmen.

Vår mann, som mer og mer likner på et gråhåret lykketroll, er ganske søt når han snakker om kjærligheten til barnebarna, eller om sitt eget rusmisbruker-image. Det er fint å se en tilsynelatende ganske harmonisk, lykkelig og forbløffende pigg rocklegende på nært hold. Men etter halvannen tålelig underholdende time «Under the Influence» sitter man likevel igjen med følelsen av å bli snytt for nevneverdig ny innsikt i mannen og myten Keith Richards.

«Under the Influence» har premiere på Netflix førstkommende fredag.  

MEME: Keith Richards meget seige konstitusjon har gjort ham til et internett-meme.
MEME: Keith Richards meget seige konstitusjon har gjort ham til et internett-meme. Vis mer