Motbydelig og brillefin

«Dritt» er historien om Bruce Robertson, en kvinnehatende, rasistisk, homofob og psykotisk Edinburgh-snut som får klassiske kjipinger som Harvey Keitels Bad Lieutenant og Hank Quinlan i Orson Welles' berømte skikkelse til å virke like truende som en reklamefilm for Lambi toalettpapir.

Robertson lever på en diett bestående av hardcore porno, sprit og alt som kan poppes, mens han systematisk misbruker både seg sjøl og alle som kommer innenfor foraktradiusen hans. Han plages i tillegg av en hissig kløe i skrittet og en svært pågående bendelorm som er Robertsons skjøre samvittighet, og som Welsh i rabelaisisk ånd lar slippe til i teksten med sine monologer.

Nattsvart

«Dritt» er litteratur fra de nedre lag, fysisk og mentalt, et besøk i menneskesinnets illeluktende blindveier hvor begrepet å drite seg ut får en helt egen betydning.

«Dritt» er ikke bare en politiroman som er besettende lesing i seg selv, men også - fundamentert i en relativt fri sjangerforståelse - en nattsvart harselas over den moderne underholdningsromanen, bygd på nettopp dens manipulatoriske lest og utført med de sentimentale grep som kjennetegner den.

Brillefin

«Dritt» er kraftig kost. Welsh er ingen måteholden forfatter når det gjelder bruken av effekter, og tidvis lider romanen under akkurat dette. I tillegg sklir komposisjonen iblant helt ut, men Welsh drar romanen i land på massiv styrke og en nådeløs svart humor, selv om han litt for ofte spiller opp til leserens antatte forventning om eksesser.

«Dritt» er helt klart årets mest motbydelige roman. Samtidig innehar den et helt særegent litterært uttrykk, bestående av like deler infam sjølopptatthet og malurtbesk humor, som gjør denne skildringen av en mental grenseoppgang i romans form til brillefin lesing.