Møte med fienden

Jeg møtte en ung arabisk mann, han var som meg, bare så mye sintere.

Fiende! Røde fiender. Megalomane fiender. Muslimske fiender. Attila eller Saddam, og en eller annen ond stat, et eller annet sted i verden. Kan noen huske en verden uten fiender og mørke makter? Eller er det sånn at internasjonal politikk er uløselig knyttet til fiender - hele tiden og stadig nye?

En venn av meg forklarte det en gang på denne måten: «Uten stadige påminnelser om en eller annen ytre trussel vet vi ikke lenger hvilket samfunn vi lever i,» sa han. Han hadde vært på kino og sett en katastrofefilm. Den handlet om en ond asteroide som heldigvis ble sprengt i luften av Bruce Willis like før den smalt inn i jorden og la verden øde.

Omtrent det samme tror jeg også man kan si om verdenspolitikken. At vi har en stygg tendens til å hausse opp trusler og fiender fordi verden er delt inn i nasjonale samfunn som overfokuserer på motpoler for å begrunne sin eksistens. Selv har jeg i hvert fall alltid visst om en truende fiende. Det var ansikter, flagg og navn som ble risset inn ved siden av Pippi og politimester Bastian, men med omvendt fortegn. Til å begynne med var det generalene. Først og fremst de sovjetrussiske, og militærparadene, og forestillingen om at verden en natt kunne komme til å ta slutt med et siste lysglimt over NATOs hovedkvarter ved Kolsåstoppen. Men det var også andre ansikter. Særlig presidenter med solbriller fra Latin-Amerika og Afrika. Deretter var det kanskje noen uskyldige år på tampen av 1980-tallet. Det var på den tiden Gorbatsjov og president Reagan møttes i Reykjavik, og verden var nesten fiendeløs. Men så kom de tilbake på rekke og rad, og ble identiske med mange av de siste ti årenes mest dramatiske øyeblikk: Saddam, Khomeini, Kim Jong Il, Milosevic og nå sist Irans nyvalgte president, Ahmadinejad.

IKKE MISFORSTÅ; Saddam har mye blod på hendene; Khomeini var en intolerant forvalter av religion; Kim er en despot, og alle kan forstå hvorfor man bør hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen. Men Saddam, Khomeini og de andre er også noe mer. De er større enn sine forbrytelser og mektigere enn sin makt. Vi behøver ikke å vite noe om sjia-islam eller religion, og vi trengte ikke å bekymre oss et sekund for irakernes lidelser på 1990-tallet. Vi vet allikevel godt hvem Saddam eller Khomeini er. De er personifiseringer av noe som antakelig er en permanent arketype i internasjonal politikk. De er, tror jeg, hva den palestinske samfunnskritikeren Edward Said kalte «De Andre». Alle de som i hundrevis av år, på ulike måter, har definert hva Vesten ikke er, sivilisasjon versus barbari, menneskelighet versus umenneskelighet.

MEN ALT ER allikevel ikke som før. For så lenge jeg kan huske har bildet av fienden alltid hatt en adresse og et navn. Fienden har bodd et sted. Selv om de færreste av oss tok turen til Moskva eller Teheran, fantes det alltid et navn, og til og med et håndtrykk bak fiendebildet, som kunne besøkes. Men med terrorangrepene 11.9. har vi fått en helt ny type fiende.

Det er en fiende som er hundre prosent et bilde. Og bildet kjenner vi godt. Det er det kornete fotografiet fra et eller annet overvåkingskamera av en ung mann eller kvinne på vei for å sprenge seg selv og flest mulig uskyldige mennesker i luften. Riktignok tenker vi at det er en Osama bin Laden som står bak det hele. Men fienden som fryktes, og ansiktet som mange briter fortsatt søker med øynene før de går ombord i T-banevognene i London, er først og fremst dette kornete bildet fra et overvåkingskamera: Selvmordspiloten Mohammed Atta gjennom sikkerhetskontrollen morgenen 11. september. Den unge mannen med ryggsekken på vei ned i undergrunnen i London. Og det eneste vi egentlig vet om dem, er et fotografi med dårlig oppløsning, og eksplosjonen etterpå.

I fjor kom den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk ut med en bok som nettopp kan leses som et oppdiktet møte med menneskene på de kornete overvåkingsbildene. Boken heter «Snø» og handler om poeten Ka som reiser til byen Kars i det nordøstlige Tyrkia. Og der kommer Ka i kontakt med en islamistisk gruppe og blir vitne til en terroraksjon.

«Snø» har vært en omstridt bok i Tyrkia. Ikke minst er den blitt kritisert for å tegne et altfor forsonlig bilde av militant islamisme. Grunnen er at Pamuk flere steder beskriver islamismens tiltrekningskraft på unge mennesker, ikke som resultat av fattigdom og underutvikling, men som en dragning mot det prinsipielle og konsekvente i et samfunn som for øvrig er korrupt, nepotistisk og underdanig. I likhet med en lang rekke andre intellektuelle i Midtøsten går Pamuk dermed løs på den tradisjonelle fattigdomsforklaringen på terrorisme. Egypteren Samir Amin har sagt det slik: «Det vil være en fatal feilslutning å se denne politiske bevegelsen (...) som en kulturelt og politisk bakstreversk gruppe mennesker som ikke forstår annet enn det obskure religiøse språket.»

FIENDEN:  Hvem er personene på disse kornete bildet som snart sprenger seg i filler? En ung mann med ryggsekk på vei ned i undergrunnen i London. Selvmordspiloten Mohammed Atta på vei gjennom sikkerhetskontrollen morgenen 11. september. Det eneste vi egentlig vet om dem, er et fotografi med dårlig oppløsning, og eksplosjonen etterpå, skriver Henrik Thune. Foto: Scanpix
FIENDEN: Hvem er personene på disse kornete bildet som snart sprenger seg i filler? En ung mann med ryggsekk på vei ned i undergrunnen i London. Selvmordspiloten Mohammed Atta på vei gjennom sikkerhetskontrollen morgenen 11. september. Det eneste vi egentlig vet om dem, er et fotografi med dårlig oppløsning, og eksplosjonen etterpå, skriver Henrik Thune. Foto: Scanpix Vis mer

Men hvem er det da vi ser på de kornete overvåkingsbildene?

SVARENE ER SIKKERT mange, og ulike. Selv har jeg bare én eneste referanse. Referansen er noen notater fra en busstur i Syria for to år siden. Og jeg vet ikke om notatene egentlig gir noe svar. For det var bare et kort intervju, men det var de eneste svarene jeg fikk lov til å skrive ordrett ned under en tre timer lang busstur med en ung arabisk mann. Han var omkring tretti år, ingeniørutdannet fra Newcastle, og han var kommet inn fra Europa til grenseområdene mellom Syria og Irak for å dø i kampen mot USA. Det var det en av kameratene hans som fortalte. Selv kalte han seg bare motstandskjemper. På en kafé ved en rasteplass spurte jeg ham:

-  Hvorfor drar du til Irak for å slåss? -  Fordi jeg ikke lenger er en hykler! Og det var ikke vi som startet krigen. Det var dere som laget Israel for å løse deres problemer, og det er USA som kom over havet til oss.

-  Hva slåss du for?-  Det er Israel og USA som slåss! I Europa er ingen ærlige. Nesten alle var mot USA, men nå gjør dere ingenting. Ingen arabiske land tør å slåss mot Israel og USA. Vi slåss helt alene.

-  Men opprørerne dreper mange uskyldige irakere? -  Nei, ingen av dem som drepes, er uskyldige. USA dreper uskyldige! Vi dreper bare dem som forsvarer at USA skal drepe uskyldige.

-  Er kampen religiøs?-  Vi står sammen. Noen er mot selvmordsaksjoner, men angrepene er nødvendige.

-  Hva tror du at du kan oppnå?-  Hva sa alle før krigen? At USA var en supermakt ingen kunne slå. Men hva tenker dere nå? At USA ikke lenger er en supermakt! Det er vi som har gjort det! Det er vi som hindret at USA tok Iran og Syria. Jeg er ikke redd for å dø. Det er derfor vi vinner.

Det siste sa han nærmest som et aggressivt mantra. Kanskje var det et mantra. Jeg vet ikke.

Og jeg vet heller ikke om han jeg møtte på bussen i Syria, noen gang havner på et av de kornete bildene fra et overvåkingskamera. Men det er mulig. Bare i fjor sprengte flere enn 200 ungdommer seg i luften ulike steder i verden.

Men én ting er sikkert: Han jeg møtte, var ikke som de fiendebildene jeg selv vokste opp med. Jeg så nemlig passet hans. Og han kom ikke fra et fremmed, ondt land. Han var britisk, og på t-skjorten hans sto det Leeds United.

Henrik Thune er statsviter og forsker ved NUPI.