Møte med glemte år

Den aldrende manns møte med en fortid han ikke kan ryste av seg, men samtidig føler seg fremmed overfor, er et hovedtema i den siste boka til Rolf Sagen.

«Det var noe der som aldri gjekk over. Som om han hadde ei elv djupt i seg, bare midlertidig dekka av eit tynt lag med is,» heter det i «Gjeld». Her er det en tidligere samleverske hovedpersonen har i tankene. Da han oppsøker henne, fornemmer han henne som den samme. Men noe har skjedd. Tida har rørt ved henne, slik den har rørt ved ham selv. Den har «lagt seg over henne, lik eit mørkt nedfall frå himmelen».

Alt flyter

Dette «nedfallet» er det andre hovedtemaet i boka - tida som går sin gang og skaper en fornemmelse av at ingenting egentlig tar slutt, at alt flyter over i hverandre, at fortida i og for seg er like nærværende - eller fjern - som nåtida, og at det bare er den endelige finalen, døden, som konstituerer en slutt, men som nettopp derved hele tida akkompagnerer fornemmelsen av tidas flyktighet - slik det konkluderes i novellen «Ingen slutt»: «Han hadde liksom så god tid no. Vi er på reise, tenkte han, men kor hen? Nei, det visste han ikkje. Han kunne ikkje eingong forestille seg noen ende på dette. Alt skulle bare halde fram og halde fram, slik det alltid hadde gjort. Ingen slutt. Bare slutt.»

«Ingen slutt» skildrer også et møte med en gammel flamme. Begge handler om den spenningen som vedblir å virke i en ved tanken på et uavsluttet forhold, muligheter som ble forspilt eller uutprøvd. I «Seinsommar sideveg» er det barndommen den mannlige hovedpersonen vender tilbake til - en barndom som på en langt mer radikal måte er blitt fortrengt, uten at teksten gir noe direkte svar på hvorfor den er blitt det. En mann har kjørt den samme veien 15- 20 år og aldri tenkt den tanken at han skulle ta av ved en av sideveiene. En dag følger han en plutselig innskytelse, og til hans egen overraskelse fører veien tilbake til barndommens landskap.

Fremmedfølelse

En høy grad av fremmedfølelse preger både denne og de fleste andre tekstene. «Alt vende seg imot han. Alt synlig og usynlig vende han ryggen. Menneska, husa, sjølv himmelen,» heter det i «Gjeld». I en annen tekst utfordrer hovedpersonen skjebnen, utsetter seg bevisst for en mulig katastrofe ved å kjøre altfor hurtig, for på det viset å kunne føle at han er til stede i verden og kan ta innover seg den virkeligheten som omgir ham. «Han treng liksom denne kjensla av å bryte grenser, eller sveve, for han vil på ein måte bort frå dette milde behagelige som er blanda med eit like mildt ubehag.»

Og det er nettopp denne søken etter opplevelser som dette tekstene dypest sett tematiserer, øyeblikk der du fornemmer at tida stanser opp, og ikke alt glir over i hverandre, og du selv lar deg gli mer eller mindre likegyldig og upåvirket med - disse privilegerte øyeblikk da du føler at noe har vekt, at du er til stede i verden, og verden er til stede i deg - slik det på sitt mest fortettede vis uttrykkes i kortteksten «Bak museet».

«Brått dette urovekkande medvitet. At du ser. At du er til stades. (...) I denne velkjende, men samstundes framande kroppen. (...) Når saker og ting liksom har tapt si interesse, og du ikkje lenger tenker eller drøymer, bare sansar, i denne stunda av opning, når noe viser seg, og du ser føtene dine, skoa dine og eit blad som har falle.»

Prosastykkene i «Blendverk» er delt inn i tre avdelinger, der den første og siste inneholder relativt sett kortere tekster enn midtseksjonen. Best er de tekstene der Skagen unnlater å understreke poengene sine for tydelig - og lar tekstene tone ut i en fruktbar uklarhet slik tilfellet er i de tekstene vi har sitert fra og et par- tre til. Her viser Sagen seg fram som en dyktig forvalter av den klassiske modernistiske tradisjonen - slik han gjorde i romanen «Lyden av vatn» som tekstene i denne boka på mange vis knytter an til.