Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Møte med historien

Narve Fulsås' bok bringer oss langt nærmere en av de mest fascinerende åndspersonligheter i forrige århundre: Johan Ernst Sars.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Johan Ernst Sars var en av de fremste ideologer i nasjonbyggingen på 1800-tallet. Først og fremst ble Sars en forkjemper for en rent «norsk» oppfatning av nasjonal kultur og historie: Med historieskrivingen ville han vekke folket til bevissthet om sin sanne identitet og sine sanne oppgaver. Det geniale uttrykket for denne ambisjonen er «Udsigt over den norske Historie» som han gav ut i fire bind mellom 1873 og 1891, og som fra 1874 skaffet han et ekstraordinært professorat ved universitetet.

Langt på vei oppfatter Sars historien som en dannelsesprosess der nasjonen langsomt kommer til bevissthet om seg selv, og realiserer de muligheter som ligger i den. Det er også en indre linje i norsk historie, hevdet Sars. Også under dansketiden grodde de norske røttene i jordsmonnet. Det danske, det fremmede, var noe utvortes som aldri greide å trenge ned i nasjonens egenart, men mer fortonte seg som et fremmed ferniss på en norsk kropp. Fra sagatiden av løp det faktisk en sammenhengende linje gjennom dansketiden og fram til den nye selvstendigheten i 1814, og denne linjen ble båret fram av bøndene.

Bøndene

Utvilsomt utgjorde bøndene ryggmargen i nasjonen. De representerte med sine organer, sin kultur, sitt språk og sin politiske ryggrad en kontinuitet. De ledere som stod fremst på scenen i 1814, var nok ved siden av en håndfull norske embetsmenn, danskekongen, en dansk prins, en svensk kronprins og representantene for de europeiske stormakter, men det fantes også en hemmelig kraft som gav det hele retning, og det var det norske folket med sin særpregede bondefrihet.

Sars ønsket å skape en forbindelse mellom sagatiden, den gamle storhetstiden med sine myter og fortellinger, og nåtiden som utviklet seg mot et nytt folkestyrt og egalitært Norge. Grunnidéen i de gamle mytene og fortellingene fra fortiden lå fremdeles lagret som en del av den norske identiteten, ja, en del av den politiske virkeligheten før, under og etter 1814.

Paradoksalt nok var det norske aristokratiets undergang i norsk middelalder både en forklaring på middelalderstatens fall og på de demokratiske muligheter som ble virkeliggjort gjennom et desentralisert bondestyre, hvis latente kraft både var en forutsetning for 1814 og for den kulturelle vårløsningen og venstrerøsla i tiden etter.

Brennglass

Johan Ernst Sars var en kunstnerisk forløst historieforteller, og ved både sin historiefortelling og sine mange andre virksomheter har han fungert som et brennglass for mange av de strømninger som i forrige århundre dannet en ny nasjonal bevissthet. Han var venstreideolog, fjellvandrer, tidsskriftredaktør, agnostiker, liberaler _ han var med på å stifte Den norske Turistforening, var med i Vinjekretsen og dannet Sarsringen. Hele det norske mentale byggverk som omfattet diktning, folkekunst, musikk, vitenskap og myter var han på en eller annen måte enten berørt av eller aktiv byggherre til. Dessuten var han en spennende, fargerik og motsetningsfylt person med oppvekst på Manger prestegård, ungkar med uvanlig sterk morsbinding, en fagidiot og et selskapsmenneske, nevø av Welhaven, professorsønn som ville bli naturvitenskapsmann, men som på onkel Johan Sebastians pådytt havnet borti historien.

Fjellheimen

Har vi ham så nå etter Narve Fulsås grundige og mangfelte bok? Langt ifra. Men vi er kommet ham langt nærmere etter å ha lest en bok som fortjener en bred leserkrets. Særlig morsomt er det å lese utleggingen av Sars' syn på 1800-tallet som poetenes hundreår. For Sars var Wergeland den store skikkelsen i 1830-40-årenenes historie, og Bjørnson samtidshelten framfor Sverdrup. Best har han kanskje skildret Vinje, mener Fulsås, og leverer en tolkning av den fjellheim de to vennene mentalt opplevde som noe allmennmenneskelig eksistensielt omsluttende og dermed som en motsetning til den inkluderende nasjonale identitet de prøvde å skape.

Det er vi gnistrende uenig med Fulsås i, men også her må vi takke for en inspirerende fortolkning, som er helt i den sammenfattende, fortolkende og refleksive ånd som fikk Sars til å skape en historie som pekte ut over både kollektive og individuelle identiter.