FASTSPIKRET SJANGER: Motebladene fortjener et kritisk lys, men kan ikke forme leserne sine som de vil. Hvorfor ikke berømme dem når de kommer kritikken i møte?  Foto: Scanpix. EPA/INMA TAPIA
FASTSPIKRET SJANGER: Motebladene fortjener et kritisk lys, men kan ikke forme leserne sine som de vil. Hvorfor ikke berømme dem når de kommer kritikken i møte? Foto: Scanpix. EPA/INMA TAPIAVis mer

Motebladene kan ikke forme leserne som de vil

Hvorfor ikke rose dem når de kommer kritikken i møte?

Kommentar

Det gjøres eksperimenter i et lite eksperimentelt hjørne av mediebransjen. I våres hadde Det Nye en fotoserie med usminkede kjendiser, og denne sommeren har Elle den formfulle plus size-modellen Tara Lynn på omslaget.

Motebladene får ofte kritikk for å bygge oppunder et kommersielt og konformt skjønnhetsideal, der digitale tryllestaver gjør de tynne og glatte forsidepikene enda tynnere og glattere. Ofte har kritikerne gode poenger. Derfor skulle en tro at tilløpene til større variasjon ville gi redaktørene en liten, falmet stjerne i boken, fra de som til vanlig peker på alt de gjør feil.

Den gang ei. Oppslagene kritiseres for å være unntak og gimmicker. Hannah Gitmark i Tankesmien Agenda sier om Elle at de «kan like gjerne ha en syltynn modell på coveret». Gitmark mener det naturlige utseendet blir unaturlig fordi det er sjeldent, fordi det bemerkes på redaktørplass. Med andre ord: Når bladene lytter til kritikk og lar den få konkrete konsekvenser, er det verdiløst. Det er nærmest en fornærmelse.

Samspillet mellom massemediene og publikummet deres er komplekst. Leserne er ikke plastilina som kan formes til hva som helst; motebladene kan ikke styre hva de ønsker å være og lese om. Å skape en mote, et ideal, på pur vilje, er nærmest umulig. Det må gi en gjenklang der ute.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De som kjøper Elle og Det Nye gjør det bare delvis for å gjenfinne seg selv. Først og fremst er det snakk om å få ideer til hva annet man kan være. Bladene balanserer mellom identifikasjon og beundring, det leserne kan relatere seg til og det de drømmer om å bli.

Felles for dem er at de styres av lesernes ønsker og idealer like mye som leserne styres av redaksjonens valg. Disse ønskene og idealene har sammenheng med så mangt: Tidsånd, trender, skjønnhetsoppfatninger som er dels forankret i kultur og biologi. Løssalget de er avhengig av, gjør nok bladene konservative og engstelig strømlinjeformede. Både de og drømmene de spiller på bør iblant bli satt under skarpere lys enn sine egne, flatterende studiolamper - samtidig som det bør aksepteres at appellen deres har mye å gjøre med at de ligger tettere på det ideale enn det dagligdagse.

Iblant er det viktig å vise at også andre typer ansikter og kropper enn de mest forjettede fortjener en plass i de vakre klærne og det gylne lyset. Dels er dette også i ferd med å skje, på grunn av endringer i popkulturen: Da tv-seriene tok over mye av oppmerksomheten fra den stivnede filmbransjen, gjorde det også stjerner av karakterskuespillere som ikke hadde vært gjennom Hollywoods drømmedamefilter. Kvinnene som trår den røde løperen før Golden Globe- og Emmy-utdelingene har lagt større variasjon seg i mellom, i alder og silhuett, enn for femten år siden.

Kanskje ville det være lettere å sette pris på kritikken mot motebladene hvis den i større grad hadde verdsatt de slag som vinnes, og måtene bransjen faktisk kommer dem i møte. Å snerre både mot tendensen og mot unntaket fra tendensen, fordi det er et unntak, virker noe snevert, og ikke som noe som bidrar til et mangfold av noe som helst.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook