Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Motemaraton

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I to måneder har jeg sendt fakser, ringt og skrevet brev. Endelig er jeg i Paris.

DAG 1, SØNDAG

Jeg ankommer på ettermiddagen, og finner 25 invitasjoner som er sendt til hotellet i mitt navn. Mest stas er konvolutten fra Chanel, som inneholder et slags handlenett i gjennomsiktig plast. Det virker som om franskmenn elsker å plassere brev i bunker. De vil ha separate forespørsler om invitasjoner, fotografpass og adgang til å komme backstage, der modellene blir sminket. Byråkratiet er utmattende. Blir du ikke godkjent, har du ikke sjans. Jeg konstaterer at jeg ikke er invitert til Yohji Yamamoto, som skal vise søndag kveld. Dagbladet fra Norge? Jeg kunne like gjerne vært fra månen.

DAG 2, MANDAG

Jeg våkner opp til regn, og ringer pressefolkene til Louis Vuitton og Yves Saint Laurent, som ikke har sendt invitasjon til Dagbladet. De er dagens mest prestisjetunge navn, og selvfølgelig umulige å få i tale. Det er kaldt og vått, og lite fristende å reise byen rundt til ingen nytte. Så jeg sjekker Sharon Wauchob, som er en ny designer fra Wales. Jeg tar metro. Metro, metro, metro. I løpet av ettermiddagen ser jeg fire visninger i fire arrondissementer eller bydeler i Paris. Kvelden avsluttes i katedralen i La Conciergerie, det massive middelalderslottet der Marie-Antoinette satt fengslet. Åstedet er velvalgt, for belgieren Dries van Noten viser fram en vakker, gotisk kolleksjon. Før og etter visningen byr han på druer, ost og vin. Det blir en rolig, fin avslutning på en hektisk dag. Klokka 22.30 går jeg over Seinen. Det har sluttet å regne, og jeg tenker at jeg jo tross alt får sett Paris.

DAG 3, TIRSDAG

Arbeidsdagen begynner i et hvitmalt, stort atelier med tregolv. Designeren er fra Belgia, og heter Dirk van Saene. Han gir oss søte, men samtidig strenge pikeklær og grønne epler. «Alien Ballerina» er stikkord hos Dice Kayek, der Sunniva Stordal går modell. Hun har svart strikkegenser med puffermer til sandfargede, vide, lett vatterte bukser. Veronique Branquinho er bransjens gotiske prinsesse. Hun spiller 80-tallslåter fra The Cure og Depeche Mode, samt en trist sang som stadig gjentar ordet «dying». Modellene til Veronique har trenchcoats og rocka hår. På beina har de noe som ser ut som støvlene til Drillos. Vi noterer at også bukseskjørtet får en renessanse!

DAG 4, ONSDAG

Japanske Masako Matsushoma viser sin gotiske kolleksjon i den amerikanske katedralen i Paris. En alvorlig damestemme messer engelske og franske gloser under finalen: Cape-cape. Trousers-pantalon. Blouse-blouse. Cotton-coton. Språkkurs? Kall det heller «pressemelding». Designere meddeler seg på kryptisk vis, og sier lite eller ingenting om trender.I stedet sier de at kolleksjonen for eksempel heter «uten tittel», og at den består av tøy, lær, elastikk, horn, stein og metall. Takk for den opplysningen!

Givenchy er i robot-humør, og spiller dundrende, høylytt musikk av Kraftwerk. Om kvelden tar vi den futuristiske, nye metrolinjen i Paris. Den går fra Madeleine til Bibliothhque Frangois Mitterrand, der Jean-Charles de Castelbajac har visning. En pussig skrue, Castelbajac. Skal vi følge hans råd, bør vi ikle oss blytung filt og fluoriserende, oppblåsbare boblekåper i plast!

DAG 5, TORSDAG

Det er tidlig morgen, og Lanvin digger disko. Visningen holdes i Musée des arts décoratifs, og vi må troppe opp tidlig for å få gode bilder. Fotografene står trengt sammen i en knuffende, svett «vegg» i enden av catwalken. De har kasser, stiger og assistenter som har holdt av plass i timevis. Alle visningene er forsinket, og det går mye tid til venting. Det er utmattende, og når fotografene blir leie, begynner de å hoje. Lanvin viser sjokoladebrune, trange skinnklær. Og vi vet at parallelt med den gotiske trenden kommer 70-tallets glam tilbake. Med «bootcut» bukser og oppklipt, halvlangt hår som er klemt flatt i nakken. Kenzo har gått tur i skogen. Han viser skinnfeller og lette lammepelser som er sydd med tydelige sømmer. To norske jenter går visningen. Når det er slutt, sniker vi oss backstage for å lete etter dem, men må gi opp. I stedet drikker vi champagne.

DAG 6, FREDAG

Kvart over åtte er vi på pletten i Carrousel de Louvre. Vi skal backstage for å se på sminken til Chanel. Visningen skal ikke begynne før halv elleve. Men fotografer rusher inn, og det er en kø av mennesker som har dårlig tid og bare backstage. Gorillavaktene med røde slips påstår at de ikke finner Dagbladet på lista. Dermed blir jeg holdt igjen i inngangen i ett kvarter. Når de finner ut av misforståelsen, er det for seint: Jeg mister mitt avtalte femminutters intervju med makeup-kreatør Dominique Moncourtois. Hos Jean-Paul Gaultier er det fotografene som bråker. De står utenfor med sine lamper og gedigne linser, og nekter å gå inn. Grunnen er at Gaultier har satt av åtte kvadratmeter til de hundre fotografene som skal ta bilder. Etter å ha vært med dem på et seks døgn langt motemaraton, er det godt å kunne trekke seg tilbake, drikke et glass vin og tenke at en moteuke ikke står om penger- eller liv og død- for oss.

UTMATTET: Livet som fotograf i mote-hovedstaden Paris kan være ganske slitsomt.
SISTE FINISH: Litt mer sminke og modellen er klar for publikum.
PAUSE: Når modellene ikke går på catwalken tar de seg en pause bak scenen.
ENDELIG: Etter mye tid bak scenen kan endelig modellen gå ut på catwalken og vise fram klærne og seg selv.
KLIPPE, KLIPPE: Håret skal være nyfrisert før alt er perfekt.