- Moten selger bøker

BERLIN (Dagbladet): - I Tyskland tar man ikke vare på sine egne forfattere. Mediene behandler dem ironisk og respektløst. Man sier at tysk samtidslitteratur er uinteressant. Men om den er interessant eller ikke, avhenger av hva som forventes av moten og av markedet, sier den tyske forfatteren og PEN-klubbformannen Christoph Hein.

- I alle europeiske land velger man nå framfor alt å oversette amerikansk litteratur. I ethvert land finnes nasjonallitteratur. Deretter USA-litteratur, uavhengig av om den er god eller ei. Det er så mye arroganse og ignoranse. Andre europeiske land overses fullstendig, bortsett fra når de kommer på moten, slik som for eksempel Skandinavia i øyeblikket. For 30 år siden var det Latin-Amerika. Nå er det uaktuelt. Det har ingenting med bøkene å gjøre, de er ikke nødvendigvis dårligere. Det dreier seg om trender, sier Christoph Hein - en av Tysklands fremste forfattere i etterkrigstida.

Balansert

- Hvorfor er Skandinavia blitt et aktuelt område for tyske forlag?

- I USA er bøkene dyre. Derfor mener enkelte forlag at vi heller bør kjøpe gode bøker fra andre land, for eksempel de skandinaviske, og lage bestselgere av dem. Dette greier de hvis de bare vil, sier Christoph Hein. Høyst motvillig ble han nylig valgt til president med overveldende flertall på PEN-valgmøtet i Dresden. Tysk presse fra både øst og vest er begeistret. Superlativene hagler: Ideell. En klok og balansert mann som vil kunne bygge bru. Selv sier han at den illusjonen må de kvitte seg med snarest. Mannen som kan føre øst og vest sammen igjen på kort tid, fins ikke. Til det trengs en gud. Selv kan han bare stake ut veien.

- Å smelte Øst- og Vest-PEN sammen vil antakeligvis ta minst 40 år, like lang tid som det tok dem å gli fra hverandre, sier Christoph Hein. - Å skille en nasjon tar uendelig lang tid. I 1950-åra fantes det knapt forskjell. Vi beveget oss bare langsomt fra hverandre. Like langsomt vil det gå å forene oss. Mange problemer er dessuten uløselige. Tida er en god læremester, den fjerner ikke smerten, men demper den.

Turbulent

De to tyske PEN-klubbene har en turbulent fortid. Etter 1989 oppsto diskusjon om sammenslåing. I øst var man positive, i vest hørtes høylytte protester. Mange DDR-forfattere i eksil var redde for sammenslåing, uten at man i øst tok et skikkelig oppgjør med fortida. Flere meldte seg ut av PEN i protest.

- Øst og vest har levd med totalt ulik sosialisering, og individets kår var forskjellig, sier Hein.

- Det er heller ingen tvil om at det finnes forfattere som føler seg forrådt, uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Men PEN har et internasjonal charter som fastlegger nøyaktig hva medlemmene må forholde seg til. Dette charteret er gyldig, viktig og riktig, og vi vil holde oss til det uten dermed å innføre noen ny fundamentalisme. Våre problemer er knyttet til denne generasjonen, og de som er 40- 50 år og eldre, må regne med å bruke resten av sitt liv på dette. Dagens 20-åringer har helt andre problemer. Heldigvis har vi stor rekruttering fra de unge, særlig fra øst. Det betyr at tyske PEN ikke er ødelagt.

Globalisering

- Har PEN-klubben penger?

- Klubben sliter med dårlig økonomi, men hvem gjør ikke det? Akkurat som andre står vi midt i fordelingskampen. På kulturfronten blir det stadig flere mennesker med lite penger. Journalistene kjemper om færre plasser. Globalisering har ført til monopolisering i pressen, som igjen fører til polarisering. Noen få journalister, utgivere, forfattere får mye, mens de fleste får absolutt ingenting. Bestselgermentaliteten har overtatt. Før hadde alle bøker lik sjanse, i dag kjøpes bare de ganske få bestselgerne, sier han.

På 1950-tallet hadde Christoph Heins far problemer med myndighetene på grunn av sin politiske holdning. Dette skapte vanskeligheter for ham som ung gutt.

- Jeg måtte forlate landet som 14-åring for å gå på skole i Vest-Berlin. Det var igjen et fremmed land, nok et brudd, og vanskelig for meg å være alene. Jeg hørte ikke til, var omflakker. Kom først fra Schlesien, mine foreldre var innflyttere, vi hadde ingenting. Da jeg flyttet til vest, hadde jeg igjen ingenting, men ble hånet og nedverdiget på grunn av situasjonen. I grunnen har jeg alltid vært litt utenfor det gode selskap.