Møter med urbane muslimer

Nazneen Khan-Østrem var utmattet og irritert over den norske debatten rundt muslimer og islam. Så hun skrev ei bok.

Lørdag 4. desember, Jernbanetorget i Oslo. To av Nazneen Khan-Østrems venner, NRK-journalisten Noman Mubashir og advokaten Abid Raja, er i ferd med å rigge opp høyttalere og mikrofon. Det skal holdes taler. Det skal markeres og demonstreres. En rekke kjente norske muslimer har innfunnet seg, i tillegg til politikere som Carl I. Hagen og Kjell Magne Bondevik. Anledningen er mordet på den nederlandske filmregissøren Theo van Gogh, som ble myrdet av en muslimsk ekstremist i Amsterdam en måned tidligere.

MEN KHAN-ØSTREM står et stykke unna. Hun håper ingen ser henne. Hun er frustrert. Hun er provosert over at så mange muslimer er med på dette arrangementet.

-  Jeg synes det var trist at såpass profilerte muslimer som Mubashir og Raja organiserte en demonstrasjon mot drapet på Theo van Gogh. Drapet var selvsagt en grufull handling som jeg tar full avstand fra, men her hadde vi en gyllen mulighet til å si at vi nekter å ta på oss kollektiv skyld for en kriminell handling som ikke har noe som helst med muslimer i Norge å gjøre.

-  Synes du de som arrangerte og som møtte opp er nyttige idioter?

-  Nei, min kritikk går mot det norske samfunnet som pisker oss ut, og krever at vi skal ta stilling. Det er ingen som krever at norske jødiske talsmenn skal gå ut og ta avstand fra ekstremistiske jøder på Vestbredden. Hvorfor forventer man da at norske muslimer skal ta avstand fra handlinger som ikke har noe med dem å gjøre? Vi kan godt gå i tog mot terror eller vold per se, men ikke når betingelsene var som under denne demonstrasjonen. Jeg kunne ha gått i tog etter drapet på Benjamin Hermansen, men ikke i situasjoner der det handler om å være dukknakket.

-  Så hvorfor krever nordmenn dette?

-  Panikk og ignoranse, kombinert med en redsel for at norske muslimer representerer ekstreme holdninger. Noe det ikke finnes belegg for i det hele tatt.

KHAN-ØSTREM FORHOLDT seg rolig i tida rundt demonstrasjonen.

-  Jeg sendte mail til folk jeg kjenner der jeg tok avstand fra demonstrasjonen, og når jeg skjønte at mange var positive, tenkte jeg: ja, ja, jeg har visst tråkka i salaten.

-  Du skrev ingenting?

-  Nei. Jeg var svært gravid. Hodet mitt fungerte ikke som det pleier, ler hun.

-  Det var en av grunnene til at jeg skrev boka, for å få ut irritasjonen. «Min hellige krig» er ei bok skrevet ut fra «utmattelse og resignasjon».

-  Er du mer eller mindre provosert nå?

-  Det handler ikke om å være provosert, men oppgitt over manglende kunnskap og manglende bevissthet. Noen ganger er det oppslag i avisene som får meg til å tenke at det ikke skjer endringer i nordmenns forhold til islam. Andre ganger kan jeg ha gode øyeblikk, gjerne i møte med andre liberale muslimer.

OG DET ER DETTE boka handler om: Møte med muslimer. Khan-Østrem har i løpet av de siste fire åra reist rundt i storbyene New York, Berlin, Paris, London - og Oslo - for å finne ut hva det vil si å være muslim i Vesten i dag. Hun treffer blant annet intellektuelle muslimer i London, latinomuslimer i Brooklyn, unge tyrkere i Berlin og frustrerte fransk-algeriere i Paris.

-  Et av målene med boka var å se på hvordan 11. september hadde påvirket muslimer i Vesten. Det var tydelig at en grunnleggende bevissthetsendring var i ferd med å skje blant oss. Det som gledet meg mest, var å finne en generasjon som er svært bevisste på sin identitet som muslim. Mitt håp er at disse skal bli mer markante i offentligheten, slik at de stereotype bildene av muslimer som dogmatiske og ekstremistiske begraves for alltid.

-  Det virker ikke som om du treffer så mange muslimer du er på bølgelengde med i Norge?

-  Det er ikke så rart, jeg har en annen bakgrunn enn de fleste muslimer i Norge siden jeg er fra Storbritannia og har en middelklassebakgrunn. Dessuten er det en generasjonsforskjell. Ting har forandret seg fordi de unge muslimene i Norge i dag har en helt annen forståelse av sin situasjon, de er mer stolte over sin tro og identitet. De er født her, mens min generasjon gjerne kom til Norge som barn og har med seg en mye mindre urban og mindre liberal tilnærming til religion. De som for eksempel er aktive i Muslimsk Studentsamfunn i dag, fantes knapt på Blindern da jeg studerte. Hadde jeg vært student i dag, kunne jeg funnet et forum å diskutere i. Sånn var det ikke i 1992. Ikke det at jeg hadde vært interessert på den tida, heller. Jeg var mer opptatt av å vanke i de subkulturelle kretsene.

«MIN HELLIGE KRIG» er en svært personlig bok. Nazneen Khan-Østrem skriver om sin egen oppvekst i et liberalt muslimsk hjem. Som tenåring stakk hun seg ut i det norske punkmiljøet både gjennom hudfarge og avholdenhet fra alkohol. Etter hvert er hun blitt mer interessert i hva det vil si å være muslim.

-  Du skriver om muslimer som du har mye felles med, mer urbane muslimer i internasjonale storbyer, mens majoriteten av norske muslimer bærer med seg en mer folkereligiøs islam. Så hva ser du for deg som et ideal?

-  Min idealmuslim har en liberal tilnærming til religion og tolererer forskjellige måter å være muslim på. Deri ligger det en slags urban kvalitet. Men vilkårene er vanskelige, fordi den norske offentligheten mistenkeliggjør muslimer, og islam, den største religionen etter kristendom, blir kontinuerlig framstilt som en primitiv religion.

-  MEN HANDLER DETTE først og fremst om andres holdninger til islam, eller kan det også handle om at muslimer har bodd i Norge bare et par generasjoner og at det tar tid å bygge opp en urban klasse?-  I boka skriver jeg om arbeidsinnvandringen til Europa etter andre verdenskrig. Det var hovedsakelig innvandrere med muslimsk bakgrunn som kom fra landsbymiljøer for å skaffe seg jobb. De hadde med seg en tradisjonell tilnærming til islam, liksom det på Sørlandet finnes en mer folkereligiøs tilnærming til kristendommen. De muslimene som kom til Europa, beholdt mye av sin kultur og tradisjoner. Diasporaens problem, uansett hvem og hvor, er at de er konservative, for å bevare identiteten overfor storsamfunnet. Derfor vil det nødvendigvis ta tid før man får flere urbane, velutdannete muslimer. Et annet aspekt er at unge muslimer i dag ofte blir radikalisert fordi de møter mye motstand og mistenksomhet i storsamfunnet og ikke blir sett på som likeverdige borgere. De reagerer med å trekke seg inn i sine egne miljøer. Det er vanskelig å bli en del av storsamfunnet når du hele tida føler deg mistenkeliggjort. Et banalt, men illustrerende eksempel er når muslimske drosjesjåfører ber om å få et eget bønnerom på jobben - og det blir et problem! Det sier noe om hvor lite toleranse som eksisterer.

-  VIL DET BLI mindre problematisk å være muslim i Norge i framtida?

-  Det avhenger av flere ting; klarer en ny generasjon med velartikulerte, intellektuelle muslimer å nå gjennom i offentligheten, kan vi muligens bli kvitt de verste fordommene. Det hadde også hjulpet om nordmenn sluttet å bruke islam som forklaringsfaktor på alt de ikke forstår eller ikke liker.