Motiv ukjent

«Kvinnen som drømte om en mann» er en vakker kalkun.

FILM: I sin nyeste film tar Per Fly helt av, før han krasjlander. Tittelen virker tilforlatelig: En søt, underfundig romantisk komedie, kanskje? I stedet får vi en dansk «bunny boiler», et begrep som oppsto da Glenn Close kokte kaninen til sin tidligere elskers datter i «Farlig begjær».

En kvinne ved navn K (Sonja Richter) er en vellykket motefotograf med mann og datter. På en «shoot» i Paris ser hun en mann som hun bestemmer seg for å følge etter. Mannen (Marcin Dorocinski) viser seg å være en polsk lærer på visitt og K forklarer at hun kjente ham igjen fra en drøm hun stadig har.  

Overfladisk  
Dette noe søkte utgangspunktet for en affære kunne passert, hvis det bare hadde oppstått en viss grad av kjemi mellom de to som visstnok er besatt av hverandre. I stedet leser du nå tankene til anmelderen som drømte om en film og som spør seg hva i all verden som går av Per Fly, mannen bak trilogien «Benken», «Arven» og «Drapet».  

Fly prøver å dra oss inn i en lidenskapelig drøm, men han bryr seg ikke om å gi det elskende paret en motivasjon ut over det pretensiøst skjebnebestemte. Hvorfor handler de som de gjør? Også en besettelse må ha en motivasjon. Vi må forstå og føle hva som er drivkraften, hvorfor de er så tiltrukket av hverandre. I stedet blir forholdet like utvendig skildret som motefotomiljøet og jeg begynner å lete etter motivene utenfor fiksjonen, bak filmen. Hvorfor Paris? Hvorfor møter K en polakk og drar til Warszawa? Øker det filmens muligheter for europeisk finansiering? Har Polen spesielt gode støtteordninger?  

Det er ufint å stille slike spørsmål, men hele denne utroskapshistorien er så uoppfinnsom, kunstig og klisjéfylt at jeg får lyst på helkokt kanin.  

Melodrama  
Alle vet at det er krevende å få finansiert film i våre dager. Derfor deler gjerne flere vennligsinnede land på risikoen, hvis bare filmen er litt svensk eller en anelse norsk. I «Arven» fjerner Ulrich Thomsen seg fra sin svenske kone (Lisa Werlinder). I «Drapet» har Jesper Christensen en svensk, forsmådd kone, spilt av Pernilla August. I «Kvinnen ...» har Sonja Richter en svensk, forsmådd ektemann, spilt av Michael Nyquist.  

Ofte fungerer dette greit. Det kunstneriske resultatet helliger midlene. Men i «Kvinnen ...» virker det som om det kunstneriske har kommet i annen rekke. Filmen er som sagt vakker (muligens et sjåvinistisk utsagn, siden norske Harald Gunnar Paalgard står bak kamera), men lidenskapen er påklistret og utover i filmen er det vanskelig å ikke le når Sonja Richter skriker i smerte.