NYHETENS INTERESSE: Den lunke interessen for spillefilmen «Snowden» er en ekkel påminnelse om at også himmelropende skandaler og myndighetsovergrep er avhengig av nyhetens interesse for å vekke folks oppmerksomhet. Foto: Foto: Lotta Härdelin / DN / TT
NYHETENS INTERESSE: Den lunke interessen for spillefilmen «Snowden» er en ekkel påminnelse om at også himmelropende skandaler og myndighetsovergrep er avhengig av nyhetens interesse for å vekke folks oppmerksomhet. Foto: Foto: Lotta Härdelin / DN / TTVis mer

Snowden og rettssaken mot Norge:

Motkreftene håper Snowden blir glemt

Derfor er det viktig at Edward Snowden får komme til Norge.

Kommentar

Filmen «Snowden» har rullet over kinoene de siste ukene, med relativt beskjedent oppmøte. Anmelderne var lunkne, og det rammer selvsagt filmer som dette som er avhengige av gode kritikker for å lokke publikum. Det er synd, for selv om regissør Oliver Stone er litt tung på labben, gir filmen et enda bedre innsyn i akkurat hvordan den massive overvåkningen foregår.

Den viser blant annet søkesystemer som lar etteretningsmyndigheter søke opp enkeltpersoner, og få oversikt – i sanntid – over nær sagt all denne personens aktivitet på nett. Dette inkluderer direkte innsyn gjennom kameraet som er festet på de fleste datamaskiner. Jeg stirrer mot ett sjøl, som jeg har teipet over.

Da Edward Snowden kopierte dokumenter som beviste denne galskapen, sneik seg ut fra NSA-senteret på Hawaii med dataen gjemt i en chip i en rubriks kube og reiste til Hong Kong, visste han at det var lenge til han ville få komme tilbake til hjemlandet sitt.

Han var nok ikke forberedt på at han ville bli sittende i asyl i Moskva i all overskuelig framtid. USA har tilbakekalt passet hans, og har også en stående utleveringsbegjæring i en rekke land – deriblant Norge. Flyet til Bolivias president Evo Morales ble tvunget til å mellomlande i Østerrike i 2013 fordi det var mistanke om at han hadde med Snowden ombord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Snowden-saken er en spionroman fra virkeligheten som bør skremme vettet av deg.

Det kan ikke være noen tvil om at amerikanske myndigheter mener alvor. Selv om Snowden har stor sympati internasjonalt, er stemningen en helt annen i USA. Der er den dominerende fortellingen at han er en forræder, og i det politiske sjiktet hersker skjønn enighet om at han bør føres for en militær domstol. Der skal han dømmes etter «Espionage act» fra 1917, uten jury og med svært tvilsomme rettsikkerhetsgarantier.

Også i Norge er det noen som synes dette er en god idé. Erna Solberg mener ikke Snowden er noen varsler. Det er vanskelig å se hvem andre som i så fall er det. Nær sagt alle norske medier har uttrykt sin støtte til Snowden, og en rekke organisasjoner kjemper hans sak. Blant disse er ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk Pen, som har tildelt han Ossietzky-prisen for 2016, og invitert ham til Oslo for å motta den.

På grunn av den stående trusselen om utlevering til USA, har Snowden, med hjelp fra Norsk Pen, Norsk redaktørforening, Norsk journalistlag og Norsk presseforbund forsøkt å opprette en sivil sak mot den norske stat for å sikre at han ikke blir utlevert. Etter norsk lov har ikke Norge lov til å utlevere mennesker som er anklaget for en politisk forbrytelse. Det ble sist prøvet i sommer, hvor den kurdiske opposisjonspolitikeren Mustafa Sarikaya ble nektet utlevert til Tyrkia. Han ble riktig nok først varetektsfengslet i fire måneder i en merkelig prosess, men gikk tilslutt fri.

Det kan ikke være noen tvil om at forbrytelsen Snowden er anklaget for, er av politisk art. Likevel er saken avvist i to rettsinstanser. Lagmannsretten og tingretten mener de ikke kan behandle saken, fordi den må behandles som en straffesak. De mener altså at han må komme til Norge først, og se hva som skjer. Som om det er noen tvil om at han vil bli arrestert og begjært utlevert, slik USA sendte en diplomatisk note om allerede 4. juli 2013.

Saken er derfor anket til Høyesterett.

I påvente av Høyesteretts avgjørelse, er Ossietzky-prisutdelingen utsatt til sommeren slik at det er en reell mulighet for at Snowden selv kan ta den imot. I mellomtida skal han delta i et arrangement i Oslo 18. november over Skype fra Moskva med blant andre Alan Rusbrigder, tidligere redaktør i The Guardian som publiserte avsløringene til Snowden. I panelet er også John Crane, som tidligere var ansatt i Pentagon for å beskytte varslere internt, men som selv endte opp med å bli en varsler fordi jobben hans ble umulig. Et imponerende panel, som skal diskutere varsling,og Snowdens sak spesielt.

Den lunke interessen for spillefilmen «Snowden» er en ekkel påminnelse om at også himmelropende skandaler og myndighetsovergrep er avhengig av nyhetens interesse for å vekke folks oppmerksomhet. Det er tilsvarende godt nytt for de som ønsker å forsterke overvåkningen, som blant annet det norske Stortinget vil stemme for i høst. Terrortrusselen blir brukt som brekkstang for å innføre mer overvåkning, og dermed undergrave den liberale rettsstaten vi mener er under angrep. Som tidligere NSA-sjef general Keith B. Alexander er kjent for å ha sagt - «Let’s collect it all».

Edward Snowdens fremste juridiske rådgiver, Ben Wizner, var på besøk i Oslo nylig. I en debatt hos Fritt Ord sa han noe fint, men også skummelt: Uten heroiske handlinger som Snowdens, vil overvåkningen uforstyrret tilta i styrke og omfang.