«Klart jeg ble forbanna. Selvsagt», sa Erik Faber til Fædrelandsvennen i forrige uke. Han snakket om de dårlige anmeldelsene av tredjealbumet «Passages». Plata fikk terningkast to her i Dagbladet, og Fædrelandsvennen hadde regnet seg fram til en gjennomsnittskarakter på 2.8.

Nå tok Faber til motmæle: «De kan ikke ha hørt ordentlig på plata. Du kan ikke like noe hvis du ikke VIL like det. Det får være deres problem at de er forutinntatt og har huet fullt av søppel. Det skal du sitere meg på. At folk skal ha tak over huet og mat på bordet fordi de skriver sånt piss, det kan ikke jeg forstå. Det står jo ikke noe om musikken i anmeldelsene. Dette er ei plate som må lyttes til før den sniker seg innpå deg», sa Faber.

DET ER KLART man blir såret når livsverket blir dømt til terningkast to og dårlig platesalg. Selvfølgelig føler man behov for å slå tilbake. Idol-vinner Alexander With forsøkte seg litt da han for to uker siden hevdet at Idol-artistene led overlast fordi «det har dessverre blitt litt sånn at de (anmelderne) ofte starter med en prikk mindre på terningen før de ruller den» (NRK.no). Og Lene Marlin hevdet i fjor illsint på bloggen sin at det var privatlivet hennes som ble anmeldt, ikke musikken. Men det er det. Dagbladets debattavdeling mottar sjelden innlegg om musikkanmelderiet. Der Litteratur-Norge flommer over av en kritisk tilnærming til anmelderrollen, begrenser musikklivets motkritikk seg som regel til private utskjellingsmail. De egner seg som oftest ikke på trykk.