STYGGPENT: Det nye Whitney Museum of American Art åpnet i New York 30. april i år. Bygget er tegnet av Renzo Piano. Foto: Reuters / NTB Scanpix
STYGGPENT: Det nye Whitney Museum of American Art åpnet i New York 30. april i år. Bygget er tegnet av Renzo Piano. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Motkultur for massene

New Yorks nye megamuseum er et sjeldent bud om håp.

Kommentar

«The use of selfie sticks is prohibited,» står det i brosjyren til det nye Whitney-museet for amerikansk kunst i New York. Det hadde ikke vært spesielt oppsiktsvekkende om det ikke var for at det nye Whitney ligger i Meatpacking-distriket - i den ene enden av turistmagneten High Line - hvor selfiestengene er overalt, sammen med Starbucks-frappuccinoene, Marc Jacobs-veskene og andre umiskjennelige kjennetegn på global middelkultur. Whitney-museet stryker ikke medhårs. Og da snakker jeg ikke bare om inngangsprisen på 165 kroner.

Alt ved det nye museet yter faktisk litt motstand. Renzo Piano tegnet et lekkert seil for å innkapsle Astrup Fearnley-museet. Whitney ville i stedet ha et bygg som er stygt som juling, men genialt som utstillingslokale i en fascinerende dialog med Hudson-elva, himmelen, og den kaotiske byen rundt.

Det er en historisk begivenhet at en av de fire store kunstinstitusjonene i New York- Metropolitan, MoMA, Guggenheim og Whitney- åpner et helt nytt museum. Det er første gang på over 50 år. Og det skjer på et veldig spesielt tidspunkt i museumsverdenen, hvor samtidskunst plutselig har blitt allemannseie, og de store kunstmuseene er blitt fornøyelsesparker for voksne med glorete happenings og Instagram-vennlige installasjoner. Nye kunstmuseer i lekre nybygg springer opp som ugress i Abu Dhabi, Bilbao, Hongkong, London, New York, Belo Horizonte, Buenos Aires, Istanbul, Miami, Helsinki og Oslo. Men sjansen for å ramle over de samme helgenerklærte kunstnerne overalt er stor. Fokuset vender seg mer og mer mot det umiddelbart samtidige. Og i kunsten kjenner kultur ingen landegrenser- en Ai Weiwei i Istanbul er like naturlig som en porselensstatue av Michael Jackson i Oslo. Gud forby at et museum pryder seg med dype røtter til stedet det hører til.

Whitney-åpningen er så betydningsfull fordi den går midt imot denne tradisjonen. America is Hard to See heter åpningsutstillingen, og det er en krevende kuratert lek med Whitneys utelukkende amerikanske samling. Den er kompromissløst lokal. Den våger å ta historien i bruk. Det gjør at flere verker framstår med en helt annen kraft enn de ville gjort i et av de sjelløse moderne museene man snart finner i hver eneste storby. America is Hard to See er frontet av Georgia O'Keefes fargerike, spirituelle, vaginale formlek fra 1918. En ganske annen påstand om hva det amerikanske er enn det 1776 fot høye fallossymbolet Freedom Tower, som rager- feit og stolt- der tvillingtårnene en gang sto.

Oslo er i ferd med å bli et kunstmekka, i alle fall om vi måler i antall svindyre signalbygg. Whitney etterlater meg med en bønn til kuratorene, direktørene, PR-folka, og til og med publikummet, som skal fylle Lambda og nytt Nasjonalmuseum og Astrup Fearnley med mening. Det går an å være vanskelig. Det går an å være lokal. Det går an å være historisk.

En hel kulturarv er en større bragd enn at Astrup Fearnley-samlingen var tidlig ute med å kjøpe Damien Hirsts blodharry formalin-sauer.