Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Motkulturens dikter

Torsdag er det femti år siden Hermann Hesses død.

NOBELVINNER: Hermann Hesse ble i 1946 tildelt Nobelprisen i litteratur, og en hel verden fikk øynene opp for hans forfatterskap. Her er han i sitt hjem i 1962, året han døde. (Foto: NTB Scanpix.)
NOBELVINNER: Hermann Hesse ble i 1946 tildelt Nobelprisen i litteratur, og en hel verden fikk øynene opp for hans forfatterskap. Her er han i sitt hjem i 1962, året han døde. (Foto: NTB Scanpix.) Vis mer

LITTERATUR: En verdensmakt. En guru. En ordenes tryllekunstner. Dette er noen merkelapper brukt på Herman Hesse. Men han er også blitt kalt pubertetsdikter, en apolitisk navlebeskuer og en seinromantisk eskapist.

Elsket og hatet, spottet og «kanonisert». Stadig nye generasjoner har oppdaget — og oppdager — Hesses bøker, og finner seg til rette i dem.

På dagen i dag — i 1962 — stoppet Hermann Hesse opp ved et akasietre i sin elskede hage i den lille byen Montagnola i Sveits. Treet hadde en brukket gren, som dikteren uten hell hadde forsøkt å helbrede. Samme kveld ferdigstilte han det som skulle bli hans aller siste dikt: «Knarren eines geknickten Astes», eller fritt oversatt: «Knirking i en brukket gren». Så satte han seg ned og lyttet til Mozarts sonater. Morgenen etter ble han funnet død.

Hermann Hesse hadde nylig fylt 85 år, og hans popularitet var dalende. I nekrologen i avisa Die Zeit skrev sjefredaktøren at det neppe ville vanke flere blomster på denne hagegnomen av en nobelprisvinner. Redaktøren skulle imidlertid ta skammelig feil, for bare få år seinere skulle Hesse bli overøst med blomster, og det fra «blomsterbarna» selv.

Hippie-renessanse
Med hippiebevegelsens framvekst i USA fikk Hesses forfatterskap en formidabel renessanse. En hel generasjon sinte unge menn og kvinner var klare for ta et oppgjør med sin tid og skape en ny verden tuftet på indre — ikke ytre — verdier. For dem ble Hesses bøker bibler.

FORBUDT: Hermann Hesses bøker ble bannlyst i Tyskland da nazistene kom til makten. Hans siste store verk, «Glassperlespillet», ble utgitt i Sveits i 1943. Da hadde Hesse hatt sveitsisk statsborgerskap i 20 år. (Foto: AP / NTB Scanpix)
FORBUDT: Hermann Hesses bøker ble bannlyst i Tyskland da nazistene kom til makten. Hans siste store verk, «Glassperlespillet», ble utgitt i Sveits i 1943. Da hadde Hesse hatt sveitsisk statsborgerskap i 20 år. (Foto: AP / NTB Scanpix) Vis mer

Noen av dem gikk vel langt i sine tolkninger av Hesses tekster. Forfatteren, psykologen og kultfiguren Timothy Leary anbefalte for eksempel Hesses bøker — især «Steppeulven» og «Siddharta» — før inntak av LSD.

Hesses oppvekst- og dannelsesromaner — med forankring i filosofi, psykoanalyse og orientalsk religion og mystikk — om ensomme outsidere og søkende sjeler i konflikt med den tiden de var tvunget til å leve i, skulle vise seg å treffe en nerve hos denne generasjonen. Slik Hesse også hadde truffet en nerve hos sine samtidige lesere etter første verdenskrig.

I «Demian» (1919) — heter det: «Den som vil fødes, må ødelegge en verden.» På 60-tallet betød det å rive ned det de foregående generasjonene hadde bygget opp, det som var blitt framstilt som et sett ufravikelige leveregler. Det betød å kutte navlestrengen til den trangsynte foreldregenerasjonen som tilsynelatende var helt uanfektet av krigføringen i Vietnam og rasediskrimineringen som pågikk rundt dem.

Kulturell fascinasjon
Generelt var amerikanske litteraturkritikere lunkne til Hesses forfatterskap. En skrev i sin anmeldelse av «Narsiss og Gullmunn»: «Dette er ikke litteratur, det er røkelse».

Fascinasjonen ved Hesse var først og fremst et kulturelt — ikke et litterært — fenomen. Og kulten fikk aparte ringvirkninger. I 1967 døpte en ung mann ved navn John Kay bandet sitt etter Hesses kanskje mest berømte verk, «Steppenwolf» («Steppeulven»), og i San Francisco ble «The Magic Theatre» grunnlagt, oppkalt etter teatret beskrevet i samme bok. Hesse skulle bare ha visst. Både bandet og teatret lever fremdeles i beste velgående.

INSPIRERTE HIPPIER: Bøker som «Siddharta» og «A Journey to the East» forårsaket en liten folkevandring av hippier fra den amerikanske vestkysten til Indias strender og tempelbyer, og «Steppeulven» ble tatt til inntekt for både fri kjærlighet og bruk av LSD. (Foto: Keystone / NTB Scanpix)
INSPIRERTE HIPPIER: Bøker som «Siddharta» og «A Journey to the East» forårsaket en liten folkevandring av hippier fra den amerikanske vestkysten til Indias strender og tempelbyer, og «Steppeulven» ble tatt til inntekt for både fri kjærlighet og bruk av LSD. (Foto: Keystone / NTB Scanpix) Vis mer

I et forsøk på å forstå kulten som vokste opp rundt Hesse mot slutten av 60-tallet, har professor og litteraturviter Egon Schwarz uttalt at så lenge de sosiale forholdene i samfunnet fører til sjåvinisme, krig, rasediskriminering og alskens andre farlige fordommer, vil Hesse tale til unge mennesker.

Dagens relevans
Hvis slike samfunnsmessige misforhold er en indikator på at Hesse blir lest, hvor har han så størst nedslagskraft i dag? Gunnar Decker, forfatteren av en fersk Hesse-biografi, «Der Wanderer und sein Schatten» («Vandreren og hans skygge»), mener at det er der hvor frigjøringskampene utkjempes i dag: I de arabiske landene.

— Nietzsches ord «ikke følg meg, men følg deg selv», som var så viktige i Hesses liv, spiller nå en stor rolle i denne delen av verden, sier Decker.

— Hesse oppmuntrer mennesker til å gå sine egne veier, ikke stole på «ledere». Men han gjør det ikke som en arrogant tysker som ønsker å fortelle resten av verden hva de skal gjøre, han er selv en søkende sjel, som prøver å overvinne sine egne kriser. Det er dette som gjør ham troverdig, spesielt for mennesker som befinner seg i en vanskelig overgangssituasjon.

Populær i Tyskland
Men Hesse gjør det også bra på hjemmebane, selv om drahjelpen hippiebevegelsen ga ham for lengst har stilnet. Årlig selges det i dag 50 000 bøker signert Hesse i det tyskspråklige Europa. Inneværende år vil antallet mangedobles — for jubileer og markeringer er lukrativ business.

Halvparten av Hesses tyskspråklige lesere er i dag mellom 14 og 35 år. Interessant er det at den nest største leserskaren er pensjonister. De midt imellom er ganske få.

Hesse-redaktør Volker Michels forklarer det med at så lenge vi fremdeles er unge og fulle av idealer, leser vi Hesse. Men så snart vi trer inn i de voksnes rekker og begynner å arbeide, innser vi at disse idealene kan bli til hinder for våre karrierer, så vi legger Hesse på hylla. Når vi så går av med pensjon, og legger det kunstige konkurransejaget bak oss, vender vi imidlertid tilbake til disse bøkene. Og til ungdommens noble forsetter.

Nytt perspektiv
Hippiegenerasjonen nærmer seg selv pensjonsalderen, de har gjerne barn og barnebarn, og mange har møtt seg selv i døra. For er det noe enhver foreldregenerasjon må innse, så er det at visse aspekter ved livet ikke kan overføres eller læres bort til de som kommer etter.

Alle unge mennesker har et iboende opprør som før eller siden må utløses, og på et eller annet tidspunkt i ungdommen er Hesses ord i «Demian», «den som vil fødes, må ødelegge en verden», veldig betydningsfulle.

Noen av dem som brant for Hesse og leste ham på 60- og 70-tallet, og som har gitt seg i kast med ham på nytt i voksen alder, klør seg gjerne i hodet. Hva var alt det styret? Andre får en aha-opplevelse av å lese Hesse igjen, og ser dimensjoner ved forfatterskapet som et ungt sinn umulig kunne fatte.

Stolt over barnlighet
Mot slutten av sitt liv, mens han pleide den brekte greina i sin elskede hage i Montagnola og håpet å få den til å spire igjen, ga Hesse uttrykk for at han var stolt over at han stadig fant tilbake til barnet i seg selv — og barnets naive og uhildede måte å betrakte verden på.

På et eller annet tidspunkt på vei inn i voksenlivet mister dessverre de alle fleste av oss denne gaven. Men så er det kanskje en trøst da, at sjansene er der for at den kommer tilbake. Når voksenlivet er over. Og de store spørsmålene melder seg på nytt.

FILMVERSJON: Max von Sydow i en av filmatiseringene av Hesse-boka «Steppeulven».
FILMVERSJON: Max von Sydow i en av filmatiseringene av Hesse-boka «Steppeulven». Vis mer

Jonas Rein Seehuus er skribent og tv-journalist.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media