Motorporno for fjortiser

«Transformers» er sommerens største nerdefilm.

• Kast terning og skriv din egen anmeldelse i Dagbladet.nos filmbase

FILM
: Sola henger lavt over ørkenen i Qatar. Amerikanske militærkjøretøy holder høy fart mot det uidentifiserte militærhelikopteret. Støv virvles. Temaet fra «The Rock» spilles. Det prates om våpensystemer. Temaet fra «Top Gun» spilles. Defcon delta. Mer fanfare. Det uidentifiserte militærhelikopteret gjør seg plutselig om til en ti meter høy robot. Eksplosjoner. Skuddsalver. Kaos. No survivors. Trist fanfare.

Slik begynner «Transformers», den pompøse 1990-tallsregissøren Michael Bays lek med actionfylte dataeffekter og barndomsminnene til en hel generasjon.

Jagerfly og roboter

La det være sagt med en gang, jeg var aldri «Transformers»-fan. Jeg foretrakk «Star Wars». Jeg så et par «Transformers»-episoder, men jeg fikk aldri helt fot for den onde og den gode robotklanen fra det ytre rom. Selvfølgelig var det kult å gjøre om naboens lekebil til en robot, men etter å ha transformert plastleken ti ganger, ga kriblingen seg. I tillegg syns jeg navn som Autobots (den gode robotklanen) og Decepticons (den onde klanen) – og ikke minst Optimus Prime (god leder) og Megatron (ond leder) – var teit. Jeg syns fremdeles navnene er teite. Jeg skjønner fremdeles like lite av bakgrunnshistorien (denne gangen jakter robotene på en enorm, nedgravd rubiks kube). Og jeg synes fremdeles det absolutt kuleste med «Transformers» er når en skranglete Dodge gjør seg om til en åtte meter høy kamprobot. Det er derfor bra at filmen inneholder et stort antall heseblesende transformeringsscener. Dataeffekter er gøy, iallfall når robotene gjør seg om til jagerfly og blåser igjennom skyskrapere. Men det er desto kjedeligere å kunne slå fast – 16 år etter – at ti transformeringer fremdeles er nok til at kriblingen gir seg. Det hjelper heller ikke nevneverdig at «Transformers» i stor grad minner om den siste «Ninja Turtles»-tegnefilmen. De retter seg kanskje mot samme publikum, hva vet jeg.

Solnedganger og kitsj

Ikke misforstå. Filmen inneholder eminente kampscener, og regissør Bay bør virkelig vurdere å lage propagandafilmer for det amerikanske forsvaret. Samtidig forstyrres kampscenene av Bays ekstremt målstyrte actionfilm – overdådig actionsekvens, etterfulgt av pause, komplett med svulstige symfonisk musikk og tett kameraføring. Dette repeteres gang på gang gjennom 150 minutter. Og blir kjedelig.

At Bay i tillegg har en håndfull solnedganger som bakteppe, bare for å understreke hvor storslagent dette er, bekrefter kitsjstempelet.

På den andre siden inneholder «Transformers» mer enn nok sukkerspinn og berg-og-dal-bane til at dagens tolvåringer og 1980-tallets tolvåringer – iallfall de som fremdeles har Optimus på hylla – vil forlate kinosalen sukkerfjerne og bergtatte.

• Kast terning og skriv din egen anmeldelse i Dagbladet.nos filmbase